Jeg kan ikke bare leve i nuet

Nytt år og nye forsetter. Overalt får vi beskjed om hva som skal til for å få perfekte liv. Vi skal bli slankere, sunnere, trene mer, og vi må leve her og nå. Ikke i fortiden eller fremtiden. Ikke drive å planlegge, men være tilstede i livet.

Når det er andre mennesker her, er jeg veldig tilstede. Litt for mye de siste gangene jeg har hatt besøk av familie. Det har vært et bevisst valg. Jeg har trengt å føle meg «friskere» sammen med mine. Jeg har trengt pause fra sykdommen. Det har vært riktig for meg å gjøre det slik. Det har vært kjempefine stunder. Nesten som i mine gamle, friske dager – bortsett fra at jeg sitter mye mer i ro nå 😉

Når sønnen min er her, er jeg tilstede for han. Det er der fokuset mitt er. Jeg trenger fremdeles mye hvile, men når jeg er oppe prøver jeg å være 100% tilstede sammen med han. Det er lettere å holde meg innefor planen min og få den hvilen jeg trenger når vi er i hverdagen, i våre faste rutiner, enn når jeg har besøk noen dager. Likevel hender det at jeg gjør for mye og er for mye oppe da også. Å presse et barn inn i faste tider er vel heller ingen naturlig ting. Det går ikke alltid an å si at Nå må mamma hvile og du må vente en time. Noen ganger må ting tas der og da.

Jeg er så heldig å ha mange gode venner som kommer på besøk. Da er det også lett å havne utenfor planen min. Være for lenge oppe. Prate meg inn i aktivitetsrus og bare kjenne hvor godt det er å være sammen med andre. For det er jo det jeg vil. Det er det jeg trenger. Jeg vil ikke ligge alene i senga i time etter time.

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/8f5/48784916/files/2015/01/img_1613.jpg

Når jeg gjør noe, er det også fristende å bare gjøre seg ferdig selv om oppetiden min er ute. Driver jeg og plages med ett etter annet kjennes det så greit ut å bare gjøre meg ferdig med det. Kanskje vil jeg bare se ferdig en episode av den TV-serien jeg holder på med, eller leste bare litt til. Noen ganger rydder jeg litt, eller fikser forskjellig og så går tiden. Jeg kan ikke det lenger. Jeg må passe på å holde meg innenfor tidene mine. Det er en grunn til at jeg har de tidene jeg har. De er der for at jeg skal klare å holde meg innenfor grensene mine og ikke gjøre for mye. For at jeg skal kunne klare å bygge opp energien og bli bedre på sikt.

Jeg vil være frisk. Jeg vil klare. Jeg vil være. Jeg vil gjøre.

Men kroppen min klarer ikke det.

På seinhøsten hadde jeg en tilbakebetalingsperiode. Nå har jeg en ny runde. Har startet på uke nummer to med dårlig form og kjenner mer og mer på at dette klarer jeg ikke. Jeg orker ikke disse kræsjene lenger. Det er så fryktelig å ikke få sove. Én kveld forrige uke gikk jeg og la meg og ble liggende hele natten. De andre nettene sovnet jeg kl 3.30, kl 6, kl 1.30, natt til fredag sov jeg ikke i det hele tatt. Fredag sovnet jeg kl 1, lørdag sov jeg faktisk 😊 Natt til i dag sovnet jeg i femtiden. Jeg klarer ikke disse våkenettene mer. Dvs nettene er for såvidt grei, men dagene er dårligere. Hele kroppen dirrer og skjelver. Jeg er selvfølgelig trøtt. Kvalm og svimmel. Til og med denne fæle svimmelheten der hele verden, eller kanskje det er jeg?, spinner rundt og rundt ligger på lur. Nakken og skuldrene er spente og vonde. Øresusen durer og går. Øynene er vonde. Pulsen spretter i været. Bare det å puste er en hel jobb. Jeg er utmattet, men likevel gira og har problemer med å falle til ro. Det er som om jeg ligger en cm over madrassen og ikke dypt nede i den slik som jeg gjør når jeg havner i dyp hvile.

Jeg tror jeg må slutte å leve så mye i nuet. Jeg må prøve å tenke mer konsekvenser. Jeg kan ikke bli sittende og sittende langt utover oppetiden min når jeg har besøk. Jeg kan være tilstede når jeg har besøk av familien, men ikke skjeie så fullstendig ut som jeg har gjort de siste gangene. Det går ikke. Jeg klarer ikke disse tilbakebetalingperiodene lenger.

Jeg kjenner at tårene triller mens jeg skriver dette. Det er så fælt å måtte begrense meg slik. Ikke få være mest mulig sammen med familie og venner. Kroppen min klarer ikke det. Jeg klarer det ikke. Jeg orker ikke disse fæle nedturene. Jeg blir mindre og mindre motivert for dem for hver gang. Å unngå dem er vel så og si umulig, men jeg kan ikke gå så hardt inn i dem med viten og vilje lenger. Jeg må tenke konsekvenser at det jeg gjør.

Så da må jeg følge mer med klokken når jeg er oppe. Jeg må bli strengere på at når tiden er ute, så er den det. Da må jeg i seng og prøve å få god hvile igjen. Er jeg for mye oppe én gang, må jeg prøve å hvile meg inn igjen seinere på dagen.

Dette blir ikke enkelt. Det kræsjer så voldsomt med livsgleden og livslysten min. Med den jeg er og den jeg ønsker å være. Men skal jeg bli bedre er det helt nødvendig. I tillegg til at jeg ikke orker disse store nedturene lenger. Det er så lett å havne i aktivitetsrus sammen med andre, når jeg blir glad, når jeg koser meg og har det bra. Dette betyr at jeg må prøve å dempe humøret mitt også. Være stille og rolig glad inni meg, i steden for denne veldige lykkefølelsen som dukker opp. Den sender meg nemlig rett i aktivitetsrusen.

Jeg må rett og slett ikke bli fullstendig fanget i nuet.

Reklamer

22 thoughts on “Jeg kan ikke bare leve i nuet

  1. Så väl du beskriver denna sjukdom. Och så obarmhärtigt det är att glädjen och självaste LIVET ska kosta så mycket försämring. Jag känner igen hur svårt det är att begränsa de goda stunderna. Att känna efter i tid. Så jag har börjat begränsa mötena istället. Träffa vänner (alltför) sällan. Det är tråkigt. Men nödvändigt.
    Kramar!

    Liker

    • ME er absolutt en ubarmhjertig sykdom. Vanskelig når psyken trenger en ting og kroppen noe annet. Da må vi bare prøve å finne vår måte å takle det på.
      Ønsker deg så gode dager som mulig 😊 Klem

      Liker

  2. ❤️
    Vi alle kjenner jo den der, å bare litt til, sitter lengre oppe en vi blr, MEN vi og må betale tilbake, men ikke på langt nær i så stor grad som du.
    Og slik jeg kjenner deg, blir det ikke lett å kutte ut med å leve i nuet, du har vel snakket meg i søvn noen ganger😀, husker du hos mamma/mormor😀
    Jeg vet og at du er så fornuftig og klartenkt og sta, at du finner ei løsning, og tenker oss frem i tid når vi engang ikke trenger å følge klokka💕
    Gla i deg❤️

    Liker

    • Nei, det blir ikke lett. Det er nok fordi jeg er den jeg er at jeg har prioritert å «skjeie ut» og ta noen friskedager når jeg har besøk. Men jeg må klare å ta tilbakebetalingen når den kommer, og det er den jeg kjenner blir tyngre og tyngre. Jeg vil jo bli friskere også, så skal prøve å ha mer fokus på fremover. Får jeg det til? Det vet jeg ikke. Men jeg skal prøve. Nå er det nemlig fem måneder siden sist jeg økte oppetiden med 10 min. Da går det veldig sakte.
      Blir deilig den dagen jeg slipper å følge med klokka, ja.
      Glad i deg også ❤️

      Liker

  3. Det er så ubarmhjertig og så vondt. 😦 Jeg tror vi er veldig mange som betaler tilbake etter jula nå…. 😦
    Håper tilbakebetalingstiden din blir så kort som mulig og så lite vond som mulig. ❤

    Liker

  4. Hei.
    Veldig godt skrevet, er innom og leser bloggen din når formen tillater det…
    Og kjenner meg så igjen i det du skriver, bare litt til… Jeg vil, men kroppen får det ikke til…
    I år har jeg vært veldig streng i jula, for hadde et tilbakeslag før jul, men kjenner allikevel at alt må tilbakebetales med renter nå, så har nok ikke vært «flink nok»… :-/

    Håper du får noen gode dager snart og at det hjelper og «følge klokka» 🙂

    God hvile ❤

    Liker

  5. Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Viljen skriker: jeg vil, jeg vil. Jeg vil leve, gjøre kjekke ting. Men kroppen streiker. Og viljen må vike. Julen kjennes på kroppen leenge etter den er pakket ned. Imens andre snakker om nyttårsforsetter, trening og sunt kosthold. Er hvile det eneste kroppen min orker. Så her ligger jeg, å ser på julepynten som «burde» vært pakket ned. Heldige meg som har julen helt til påske😜

    Liker

    • Akkurat sånn er det, Siril. Jeg har heldigvis personlig assistent, så takket være henne trenger ikke julen vare helt til påske. Men det er koselig med julepynt da – ikke det verste du kan ha stående 😉
      God hvile 😊

      Liker

  6. ME en styrer livet , ikkje enkel å leva med. Ein har jo så lyst å leva og gjera ting som ein gjorde før. Kjenner godt på tilbakebetaling her og. Men har bestemt meg for å ha rutiner og ikkje skeie ut sjølv om ein har lyst, så blir kvardagen bedre. Kvile masse og godt💜 Kjempeflott blogg du har💜💜

    Liker

  7. Ønsker deg god hvile, og håper du raskt kommer til det punktet da du følte at du kunne puste litt igjen. Du beskriver så godt det vi andre tenker og også ønsker å gjøre, men som er så utrolig vanskelig å få til. Hvordan skal vi klare å tilpasse oss verden og sykdommen?
    Tilbakebetaling er ikke gøy, men samtidig var det så godt og endelig få «leve» litt. Ikke rart man blir forvirret og trist og fortvilet.
    God bedring.
    May-Rita

    Liker

  8. Legger igjen mange gode trøsteklemmer og bamseklemmer ❤ Det er så vondt når man ser sykdommen ansikt til ansikt hva den faktisk gjør, håper du får mange gode øyeblikk i de periodene du kan være oppe, du fortjener det beste ❤ ❤ ❤ Lilly

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s