Ytterligere tre skritt tilbake

Jeg blir ikke stabil her. De to siste ukene har jeg hvilt mer enn 18 timer i døgnet, dvs bortsett fra i går. Da var jeg oppe seks timer, sånn som jeg kan i følge den nye planen min.

Jeg har virkelig lagt ned aktivitetsnivået også. Jeg har holdt meg inne. Ettermiddagsøvelsene mine, som er en overskuddsting, er kuttet. Jeg har lest, sett litt TV og puslet litt rundt. Har visst virkelig blitt en sofaprinsesse igjen 😉 Jeg har også kuttet ned på dusjing og hårvask. Sistnevnte har jeg forresten satt bort til BPA (den personlige assistenten min).

Likevel blir jeg altså ikke stabil.

Noen krasj tar det timer eller dager å komme seg etter. Andre kan det ta måneder. Enkelte krasj ser ut til å føre til en varig forverring. Jeg tror dessverre at det jeg har nå er av den typen. Jeg har opplevd det to ganger tidligere. Da ble jeg i tillegg verre enn jeg hadde vært tidligere. Og det er det som er så skummelt med denne sykdommen. Jeg har klart å bli bedre, men jammen går det an å bli permanent verre også. Derfor tar jeg grep nå.

Fra mandag av reduserer jeg oppetiden min med ytterligere 30 min. Ny oppetid blir da 5,5 timer. To timer mindre enn jeg hadde for ett år siden. Det er vel 2,5 år siden sist jeg hadde samme oppetid. Jeg har hatt en mistanke om at det måtte til, så var forberedt på at det blir slik. For å være etterpåklok, så skulle jeg vel redusert med 1 time til allerede i fjor da jeg merket at jeg ikke ble stabil med å redusere bare én time. Det er det for seint å gjøre noe med, men nå kan jeg ta det jeg tror er et riktig valg.

Så da er det bare å innstille seg på mer hvile, ikke så mye mer enn jeg har hatt i realiteten heldigvis, men mer enn det som har stått på planen. Jeg må fortsatt holde aktivitetsnivået nede. Være for det meste husbundet. Gjøre knallharde prioriteringer. Og så går det forhåpentligvis ikke så alt for lenge før symptomnivået blir lavere og jeg blir stabil og i bedre form.

Færre hårvasker betyr oftere fletter. Har heldigvis gode bøker å forsvinne inn i 😊