… å ha besøk av gode venner. Du vet sånne venner som det virker som du traff i går, selv om det er fire år siden sist. Venner som kjenner deg godt. Som vet hvordan du er. Som ser DEG og ikke bare en sykdom.
Disse vennene hadde også med seg sin skjønne, tillitsfulle datter på ett år som kom rett i armene mine. Å leke og kose med en ettåring – lykken blir vel ikke stort større enn det? ❤
Tre fornøyde mennesker rundt et frokostbord. To som bor her og en gjest som har overnattet. En helt normal setting for veldig mange. For første gang på snart fire år her i huset.
I natt har nemlig sønnen min hatt overnattingsbesøk av en kompis. Å få til det når man er så avhengig av at det er stille, ro og natt kl 21, har ikke vært noe jeg har utsatt meg for tidligere. Men nå følte jeg at vi var klare.
Det gikk helt strålende. De hadde hatt det bra og jeg fikk søvnen min 😊
Sånne ting blir så store for meg. Det vitner om et normalt familieliv. Noe vi ikke har kunnet gjort på evigheter. Det er så fantastisk å kunne klare mer, eller tåle er det vel egentlig, jeg gjør jo for såvidt ingenting.
Det er så godt å kunne gi sønnen min dette.
