En stille, rolig hjemmeuke

Det har blitt mye aktivitet den siste tiden. Mange «ut av huset»-turer. Er ute og får behandling av fysioterapeuten, ser på fotballkamper, handler og er ute i hagen. På søndag ble det til og med en tur i skogen. Gikk langt (til å være meg), både oppover og nedover. Fikk sol i ansiktet. Hørte på fuglesang. 

Denne uken har jeg kjent behov for å roe ned. Formen har ikke vært sånn kjempedårlig, men ustabil. Har også vært plaget med allergi innimellom. Det gjør meg ikke akkurat mer opplagt. Så da har jeg pålagt meg selv en rolig hjemmeuke. 

Fremdeles er jeg mesteparten av tiden i sengen. 17 timer og 20 min pr døgn når jeg klarer å holde planen min. Og det har jeg klart til nå denne uka. I går var jeg en snartur ute i bilen og hentet noe, mandag og tirsdag var jeg ikke utenfor huset. Jeg har prøvd å ha fokus på god, dyp hvile og rolige aktiviteter. 

Det er nemlig hvile som gjør meg bedre. Det er da jeg klarer å finne balansen mellom aktivitet og hvile igjen. Det er da jeg unngår å kræsje. Det er da bedringen kan fortsette. 

Én ting må jeg derimot innrømme; å leve et stille og rolig hjemmeliv når jeg har begynt å få smaken på det gode liv utenfor husets fire vegger, det er tøft. Det er krevende å holde igjen når jeg har så utrolig mye jeg har lyst til. Så mye jeg kan klare på de gode dagene mine. Men jeg trengte en pause nå. Å risikere å kræsje vil jeg i alle fall ikke. 

Om jeg klarer dette en hel uke, er vel heller tvilsomt. Jeg kjenner meg selv. I dag har jeg allerede vært i postkassen og jeg kommer nok til å være mer ute i det nydelige været vi har fått nå. Jeg får prøve å ikke ta fullstendig av med masse gjøre når jeg er ute. Være er bra det også. Og så skal jeg prøve å holde meg innenfor en oppetid på 6 timer og 40 min som er min tilmålte tid hver dag. Jeg gjør så godt jeg kan her – mer kan jeg vel ikke forlange?

Aktivitetsrus, rolig kropp, aktivitetsrus, rolig kropp…

Av og på. Av og på.

Har en lang stund nå vært i aktivitetsrus. Da er det ikke så enkelt å roe ned kroppen. Er aktivitetsrusen stor, kjennes det ut som jeg ligger en cm over madrassen i senga. Impulskontrollen glimrer med sitt fravær. Jeg har 1000 ting i hodet og masse «må gjøre» (innbiller jeg meg). Ipad eller mobil er følgesvenner i senga, så den gode hvilen uteblir.
De siste par dagene har jeg kjent at kroppen, i alle fall innimellom, har begynt å roe ned. Når kroppen blir rolig, øker symptomene. Jeg prøver å ønske symptomene velkommen, for jeg vet det er nødvendig å komme gjennom tilbakebetalingen av all energien jeg har brukt på forskudd. Nødvendig å gå gjennom en symptomøking for å ha mulighet til å finne balansen mellom aktivitet og hvile igjen.

Denne gangen er det visst smertene som tar størst plass. Ikke voldsomme smerter, jeg holder det absolutt ut, men jeg vil gjerne bli fort ferdig med det. Jeg er nok ikke så god på smerter.

Det som er litt fasinerende er hvordan kroppen veksler mellom aktivitetsrus og ro, gjerne på sekundet. Bare det å snu meg litt i senga for å drikke vann, er nok til at smertene blir borte. Når jeg så konsentrerer meg om å ligge helt i ro og slappe av i alle muskler, kommer de tilbake. Ikke så veldig fristende å ligge i ro da akkurat, men veldig nødvendig.

Så da får jeg prøve så godt jeg kan, å få best mulig hvile, slik at jeg får unna denne tilbakebetalingen.

Holde ut. Holde ut. Holde ut.

http://bloggurat.net/minblogg/registrere/4c26080b41e8405929ebd8f4a9b6f9f053c9e02

Bloggurat

Tilbakebetalingsmodus

Det har vært stille her på bloggen en stund nå. Først fordi jeg brukte energien min på livet, og nå i det siste fordi jeg driver med tilbakebetaling. Kan sikkert kalle det en nedtur, eller et lite kræsj, men tilbakebetalingsmodus høres av en eller annen grunn litt bedre ut.

Jeg er visst nemlig ikke så frisk som jeg trodde.

Joda, jeg tåler mer enn på det verste. Og sånn i sum, så har det gått framover i ca 1,5 år, men nå ble det tydeligvis litt for mye her.

Da kommer symptomøkingen og jeg blir sykere. Søvnvanskene blir større. Det sammen med utmattelsen, selv om den veksler med aktivitetsrusen som jeg veldig lett havner i. Det er nok å glede seg over noe, eller prate med noen, så havner jeg gjerne der. Tinnitusen er sånn «herlighet for et bråk» – inni hodet mitt. Smertene vandrer rundt, men de verste har sitt utspring i nakke og skuldre. Den supre fysioterapeuten min er heldigvis på den jobben. De siste dagene har pulsen «gått amok» og klokken piper gjerne mens jeg ligger helt stille i senga og hviler. Det vil altså si en hvilepuls på over 100. Halsen er tett og jeg tåler mindre av lyd, lys, action rundt meg og berøring. Gråten ligger og lurer og jeg tåler lite psykisk også.

Nå er det ikke sånn at jeg har havnet helt tilbake dit jeg var på det verste – heldigvis. Jeg er dårlig på det nivået jeg er nå. Det er til trøst i alle fall, selv om et høgere symptomnivå er fælt uansett hvilket nivå man er på.

Så da er det bare å hvile da – nok en gang. Prøve å hvile ekstra. Få god og dyp hvile. Hvile. Hvile. Hvile.