Dårlig samvittighet? Nei, takk!

Jeg er ganske sikker på at hvem det nå var som ga oss mennesker en samvittighet, gjorde det for at vi skulle få en guide til å gjøre det rette. Og ha noe som slår inn og gir oss beskjed når noe har blitt feil slik at vi får mulighet til å rette opp i det. Å være samvittighetsløs blir derfor sett på som egoistisk og er ikke noe å trakte etter.

Men en samvittighet som konstant står og blinker, er den til mer hjelp enn mangel på samvittighet – sånn egentlig? Blir ikke den dårlige samvittigheten bare til støy da? Klarer vi å høre når vi virkelig er i ferd med å bryte våre etiske grenser når den bråker konstant?

Er det ikke blitt litt slik? At vi springer rundt i verden med konstant dårlig samvittighet for alt og alle? Kanskje ikke så mye for ting vi gjør, men for alt vi ikke får gjort. Alle disse «skulle» og «burde» som vi er så flinke å plage oss selv med.

I kognitiv terapi er forresten alle disse skulle/burde/måtte tankefeller. Tankefeller er forvrengt tenkning som fører til negative sinnsstemninger. Nå er det jo selvfølgelig slik at noen ganger så er det ting vi må gjøre. Eller ting vi skal. Og så gjør vi det uten at det er noen tankefelle. Tankefellene oppstår når vi tror vi må ha huset ryddig til enhver tid, at vi alltid må si «ja» til alt, vi burde bake brød selv og spise fisk tre ganger i uken – og alle disse skulle/burde/må gjør oss nedstemte fordi vi ikke rekker over alt.

For at samvittigheten vår skal virke må vi vite hva som er rett og galt. Noen ting finnes det lover om, så da er det jo greit å rette seg etter det. Når det gjelder normer (regler og forventninger som er sosialt betinget) kan disse også sitte godt i oss slik at vi automatisk handler ut fra disse. Men vi trenger vel kanskje også å vite hva som er viktig for meg? Hvilke verdier jeg har, for å kunne styre samvittigheten vår etter det også. Er det kanskje her det oppstår konfikter for mange? For er vi egentlig bevisste hva som er viktig for meg, eller lar vi oss påvirke av hva alle andre synes og mener er viktig? Eller kanskje vi tillegger normene for stor betydning når vi lar oss styre av den konstant dårlige samvittigheten vår?

Hvem er det som forventer at huset alltid skal være ryddig? At du skal trene flere ganger i uka? Lage all mat fra bunnen av og bake alt selv? Ha veloppdragne barn til enhver tid? Delta på dugnader, være fotballtrener, synge i kor? Er det du selv, eller tror du at samfunnet rundt har en forventning om det? Hva ønsker DU å bruke livet ditt til?

For alle mennesker har døgnet 24 timer. Det vi ønsker å gjøre må vi få til innenfor de timene. Dvs mange jobber også, så da må det trekkes fra. Og så trenger vi søvn. Trekk fra de timene også. Resten har du da til rådighet. Hva ønsker DU å bruke disse timene til? Hva vil DU prioritere for deg og dine?

Dårlig samvittighet er en stor energityv. Har du tenkt på det? At hvis du skal ha den konstant på, så står den der og stjeler energien din uten at du i det hele tatt gjør noe. Er det det du vil bruke energien din til?

Etter at jeg fikk ME har jeg blitt tvunget til å prioritere. Med 2.5 til 5 timer ute av sengen hver dag de siste fire årene har det til tider vært knallhard prioritering. Jeg har virkelig fått kjenne på hva som betyr noe for meg i mitt liv, innen for mine grenser. Dusj er ikke viktig – annenhver lørdag ble det prioritert da jeg var på det sykeste. Hårvask – en gang i uka. Lesing – for krevende. TV-titting – bort med det også. Husarbeid – la noen andre gjøre det. Klarer ikke selv og gir for store konsekvenser å prøve å gjøre litt. Rydding – la det bare være. Oppfølging av lekser – la assistenten ta seg av det.

Det som ble viktig for meg da jeg var som sykest, ble å klare å gå på do selv. Spise måtte jeg, ellers kunne jeg umulig bli bedre hadde jeg fått beskjed om. Litt tid sammen med sønnen min. Litt tid med familie. Litt tid med venner.

I denne tilværelsen der jeg bare VAR, oppdaget jeg at det var nok for meg og de nærmeste. De ville bare ha meg her. Jeg trengte ikke å gjøre noe som helst.

Når man blir så syk at man ikke klarer å ta vare på verken seg selv eller barnet sitt, når barnet måtte bo fast hos pappaen i flere måneder, da har man alle muligheter for at den dårlige samvittigheten slår til for fullt. Det ville vært forståelig at man ikke havner i en sånn situasjon uten masse dårlig samvittighet.

Jeg prøver å unngå den dårlige samvittigheten. Jeg har så lite energi at jeg ønsker ikke å kaste bort noe av den på «tull». Og hvorfor skal jeg ha dårlig samvittighet? Jeg har jo ikke valgt dette selv. Er ikke samvittigheten vår her for å hjelpe oss til å ta riktige valg? Her kan jeg ikke velge syk, eller frisk. Men jeg kunne velge at sønnen min fikk det bedre hos pappaen sin så lenge jeg var så syk at jeg ikke klarte å ha han boende her.

Jeg prøver å ta bevisste valg. Når jeg gjør det, får jeg ikke dårlig samvittighet. Jeg har tatt de valgene jeg har tatt ut fra det jeg mener er best for sønnen min og meg. Noen vil kanskje ai at jeg ikke har hatt valg. Jeg velger å ikke se på det på den måten. Jeg mener at vi stort sett alltid har valg, innenfor rammene av det vi ikke kan gjøre noe med. Jeg har ikke alltid valg på øverste hylle. Ofte må jeg langt ned i hyllene for å finne mine alternativ. Men det er valg der også – for meg.

Jeg har sjelden dårlig samvittighet. Selvfølgelig hender det at jeg gjør eller sier dumme ting jeg kan få dårlig samvittighet for. Da prøver jeg
å rette det opp igjen. Men jeg får ikke dårlig samvittighet for ting jeg ikke gjør, eller ikke klarer.

Jeg får ikke dårlig samvittighet for å ikke få sett sønnen min opptre. Ofte får jeg noen til å filme, så får jeg sett det på den måten. Jeg får ikke dårlig samvittighet for å gå glipp av fotballkamper. Jeg (og sønnen min også) vet at det ville kostet for mye. Jeg får ikke dårlig samvittighet for at jeg aldri besøker venner – men jeg er utrolig glad for at de kommer til meg. Jeg får ikke dårlig samvittighet for å ikke klare meg selv – et av mine store ønsker er å kunne klare meg uten BPA, men enn så lenge trenger jeg det.

Det hender derimot at jeg blir trist. Lei meg for at jeg ikke kan være med sønnen min på korpstur. Lei meg for at ikke jeg kan overvære forestillinger på skolen. Trist for at ikke jeg kan reise og besøke familien. Jeg sørger over alt jeg går glipp av og må prioritere bort. Men det er noe helt annet enn dårlig samvittighet.