Reduksjon i oppetid

Så ble det sånn. Fra mandag tar jeg fra meg én time oppetid. Rykker tilbake til i mai i fjor. Da var jeg ute av sengen i 6,5 timer hver dag. Er tilbake til like mye hvile som oppetid på dag. I tillegg har jeg natt i 11 timer. Hvor mye jeg sover da varierer, men søvnen har generelt vært mye bedre de siste to årene. Bortsett fra når jeg gjør for mye. Da er gjerne søvn noe av det første det går ut over. 

Det sitter langt inne å ta en sånn reduksjon. Jeg skal jo bli bedre og få mer oppetid, ikke mindre. Det har tatt tid å akseptere at sånn er formen min nå. Jeg blir ikke stabil med den oppetiden jeg har. 

Da blir det én time mer sånn her hver dag. 
Fordelen med å få mer hvile hver dag er at jeg forhåpentligvis kommer raskere i god form. Blir mer stabil og får et lavere symptomnivå. Tåler mer. Etter hvert satser jeg på å kunne øke oppetiden min igjen. 10 min om gangen. Sånn som jeg har gjort tidligere. Fra 2,5 timer i 2012 til 7,5 timer nå. De 7,5 timene som blir til 6,5 timer på mandag.  

Det er aktivitetsavpassing, skjerming, ro og ikke minst god hvile som har fått meg bedre – tror jeg i alle fall. Det er den eneste måten som virker for meg. Så da er det bare å ta seks skritt tilbake og fortsette derfra igjen. Seks skritt som representerer de seks 10-minuttene jeg har mistet. 

Dette er en drittsykdom! Det må være lov å tenke det når det blir slik. Når jeg er tilbake til 17,5 timer/døgn i senga. Samtidig har jeg ikke tenkt til å kaste bort masse energi på den. Jeg vil som før prøve å gjøre det beste ut av livet mitt uansett – det er jo det eneste livet jeg har ❤️

Forhåpentligvis minst mulig tid sånn her, med øynene festet på mobilen 😜 

Tilbake på scratch 😊

Ja, det er et smilefjes i overskriften der. Som regel når vi må begynne på scratch igjen, så er det gjerne litt negativt. Vi må starte på nytt. Prøve igjen på noe som kanskje ikke ble så vellykket.

Min scratch er en oppetid på 4,5 timer. Det var den minste oppetiden jeg hadde hatt fram til november -11 da jeg fikk min første kjempekræsj. Etter den endte jeg opp med en oppetid på scratch minus 1 time. Etter sykehusturen i januar -12 landet jeg etter hvert på en oppetid på 2,5 timer, altså scratch minus to timer.

I morgen skal jeg i følge den nye aktivitetsavpassingsplanen min igjen være oppe 4,5 timer hver dag 😊

I to år og to måneder har jeg befunnet meg under scratch. Når jeg nå er tilbake her oppe, så er det med smilefjes. Men jeg har ikke tenkt å stoppe her. Forhåpentligvis fortsetter ferden oppover 😊

Oppetid 3,5 timer

Fra denne uka har jeg en planmessig oppetid på 3 timer og 30 min 🙂 Det er lenge siden sist! Faktisk ett år og tre måneder. Det var nemlig den oppetiden jeg hadde før jeg dro på tre dagers utredning på sykehus i januar -12. Så da tok det altså over ett år å komme seg tilbake dit jeg var… 

Ikke at denne oppetiden var så mye å skryte av da, for over et år siden. Den var nemlig et resultat av et kjempekræsj i november -11. Før det var det nemlig fire og en halv time som var den minste oppetiden min. Dit er det ennå et stykke igjen, men jeg er i alle fall på vei.

Jeg har egentlig ganske gode dager for tiden 🙂 Klarer, sånn noenlunde i alle fall, å holde balansen. Det vil si at jeg har en grei balanse mellom hvile og aktivitet. Når jeg har det, så er ikke sykdomsfølelsen så stor, og symptomnivået er forholdsvis lavt. Uten symptomer er jeg selvfølgelig ikke, for jeg er jo på ingen måte frisk. Men jeg er ikke så utmattet hele tiden. Nå er det vel øresusen og søvnvanskene, og det at jeg blir litt for gira innimellom, som er det verste. Uansett er dette mye bedre enn slik det var på det verste, og da føles det så mye lettere å klare å leve med det (som om det selvfølgelig hender at jeg blir lei innimellom).