I forrige blogginnlegg skrev jeg om bilturen gjennom byen. Jeg er glad jeg fikk den turen. Det er godt å ha brutt de nesten 2 og 3 år gamle «rekordene», altså på den måten at de ikke blir lengre enn det. Det var kjekt å se byen og ikke minst sønnen min på fotballtrening.
Jeg ble som forventet sliten etterpå. Ikke sånn helt forferdelig sliten, men likevel. Nå er energien sånn passe. Det som er problemet denne gangen er intoleransene. Lydintoleransen er nemlig verre. Jeg sliter med kjøkkenlyder og verden har igjen blitt et fryktelig bråkete sted. Og når lydintoleransen blir verre, da blir for sikkerhets skyld hørselen bedre – hvor logisk er det liksom? Øresusen har også skrudd opp lyden.
Lysintoleransen er også verre. Ikke blir det bedre av at den hersens sola aldri tar pause heller! Jeg bor liksom i Nord-Norge. Det skal være mørketid nå! Men neida, går rundt her med filterbrillene mine ennå jeg.
I tillegg har jeg plutselig fått berøringsintoleranse. Så kom ikke her og ta på meg! Verst er det på kveldene når jeg skal legge meg.
Å holde humøret oppe når verden er et sted som bombarderer meg med inntrykk, er ikke lett. Jeg blir til tider nærmere hysterisk. Kan klikke (som elevene mine ville sagt) for lite og ingenting. Men det blir bare så alt for mye for meg. Jeg klarer ikke å forholde meg til alt dette.
Hvorfor intoleransene ble verre denne gangen, vet jeg ikke. Men etter hvert som jeg har vært syk noen år, så er det vel kanskje alle toleransene som er det verste symptomet mitt. Da jeg var på kjøretur hadde jeg både filterørepropper og filterbriller, så jeg tok de forholdsreglene jeg kunne ta, likevel ble disse symptomene verre i ettertid.
Jeg har hatt ønske om å klare én – to turer ut i høst. Det var derfor jeg tok denne testkjøreturen. I dag har jeg derimot bestemt meg, det blir ikke flere turer hjemmefra i år. Med å ta den bestemmelsen så klart og tydelig for meg selv, så slipper jeg å tenke på at «jammen kanskje det går», «jeg kan jo prøve én gang til.» Nå vet jeg at jeg ikke skal.
Jeg vil nemlig ikke være dette hysteriske mennesket som kommer med plutselige utbrudd fordi verden blir for mye for meg. Jeg vil ikke ha konstant vondt i øynene. Vil ikke at alle lyder skal være smertefulle. Vil at sønnen min skal kunne ta borti meg.
Jeg har prøvd å hvile ekstra i 1,5 uke nå. Det er nemlig slik at å være ute en 1/2 time, det tar ikke bare en halvtime. Det tar flere dager med ekstra hvile både før og etter. Da går mye av tiden med til det. Jeg vil heller gjøre andre ting. Ting jeg kan klare innenfor grensene mine. Får fortsette med ekstra hvile til sansene har dratt innenfor kroppen igjen. Til jeg igjen tåler litt mer lyd, lys og berøring.
Jeg er ikke trist for at det ikke blir flere turer ut med det første. Det er helt greit. Det er mitt eget valg. Nå vet jeg jo også at å være hjemme i ett år og ni måneder, det går helt fint 😉 Men det gjør ingenting om jeg blir bedre og kommer meg ut før det går så lang tid altså.
Tornerosesverden 