En fin 17. mai 🇳🇴

De fire siste årene har jeg vært inne på 17. mai. I 2012 var jeg så dårlig at jeg ikke engang var oppe og så toget som gikk forbi huset. Lå bare i senga med ørepropper, hørselvern, lystette gardiner, sovemaske og prøvde å skjerme meg for mest mulig inntrykk mens toget gikk forbi og tårene trillet nedover kinnene. Stort verre enn det blir det ikke. Det er noe greit med det også, på et vis. Har man opplevd og holdt ut det, så er det ikke så farlig hva som måtte komme. 

De tre påfølgende 17. maiene ble formen gradvis bedre, men ingen bunad, og jeg holdt meg inne. Men jeg fikk i alle fall sett toget gjennom vinduet. Flaks for meg at skoletoget går rett forbi huset mitt. 

Men i år altså – endelig 😄

Bergensbunaden er kommet på. 
I år ville jeg mer enn å bare sitte utenfor huset og se halve toget. Jeg ville se hele skoletoget, med alle de tre skolene og barnehagene, og alle korpsene. Så da tok Rulliken og eg turen bort til Rådhuset. Da fikk vi nemlig se alt. 
Eg og Rulliken – lenge siden sist nå. 

Og vi fikk sett hele toget! Uten ørepropper til og med. Jeg kan ikke få sagt hvor utrolig godt det er at lydintoleransen er såpass fraværende som den har blitt. Da går det jo an å være ute i verden sammen med alle dere andre. Fikk sett og vinket til de to viktigste i toget; nemlig sønnen og guddatteren min ❤️

Da toget var kommet seg avgårde suste Rulliken og jeg hjem igjen. Temmelig kald, men veldig fornøyd. Samtidig er det litt trist å oppdage at jeg har falt ut av verden her. Nå er det så mange mennesker jeg ikke kjenner. Nesten 7 år uten å ha hatt elever eller deltatt på noe som helst gjør sitt til det. 

Vel hjemme ble det forsiktig hviling i bunad på sofaen en stund før feiringen ble avsluttet med en kafétur på Samfunnshuset sammen med kjæresten. Vi hadde forresten funnet et veldig gunstig og ME-vennlig tidspunkt å dra på kafé, var ikke mange andre enn oss der 😉

Etter kakespising var det av med bunaden – feiringen var over. Ikke den lengste 17. maifeiringen, men så utrolig mye mer enn det har vært de siste 7 årene 😊

Konferanse på skolen 

I dag har Rulliken og jeg vært ute en tur. Lenge siden sist, så det var godt å komme seg på kjøretur igjen.   

Med det været vi har i dag fikk jeg også testet ut regncapen som jeg fikk med Rulliken. Siste nye regnmote fra Hjelpemiddelsentralen 😜 Dvs fikk den jo i fjor, så det er nok 2014-modellen.  

Vi kjørte «helt» bort til skolen. For dere som ikke vet hvor jeg bor i forhold til skolen, så er det ikke spesielt langt. Bruker kanskje fem minutter på å kjøre dit. Likevel er det ett år siden sist jeg var der. Og enda flere år siden jeg var der på konferanse. De tre siste årene har lærerne kommet hit og hatt konferanse med oss. Årene før der var det variabelt om jeg klarte å komme meg på skolen. Og da i manuell rullestol og noen måtte følge meg. 

Det er noe med den friheten som Rulliken gir meg som er så god. Det å kunne klare meg selv er stort.  Det er tøft å være veldig avhengig av andre hele tiden. Selvfølgelig er jo dette også mulig fordi formen er bedre enn den har vært de siste årene. 

Måtte forresten få sønnen til å kjøre Rulliken ut fra møterommet for jeg er ikke helt god på å kjøre den på liten plass, så helt selvhjulpen er jeg visst ikke 😂 

 Hjemme igjen og glad og fornøyd med å ha klart 😄
Formen kjennes foreløpig grei ut, så da blir det forhåpentligvis ikke noe kræsj. Litt dårligere form må jeg vel kanskje regne med, men satser på det går fort over. Får vel vite først i morgen hvordan det ligger an. Det er som regel da tilbakebetalingen kommer, hvis den kommer. 

Men uansett form i morgen, så klarte jeg å gjennomføre på en oppegående måte 😊 

En kjempefin uke

Da er det søndag og snart slutt på nok en uke, en kjempefin uke for min del 😊

Jeg har vært kjempesosial – har vært noen her hver eneste dag bortsett fra fredag og lørdag. Har samtidig fått solgt sykkelvognen min og hatt byttelånebøkerbesøk. Den gamle sykkelen til sønnen min er også solgt, så nå blir det bedre plass i uthuset til trampolinen som skal tas ned i morgen.

At jeg har fått elektrisk rullestol har jeg jo skrevet et eget innlegg om. Fredag og lørdag var formen heller dårlig etter den utflukten, men i dag ble det en liten luftetur.

IMG_1268.JPG
Pulsen var ikke helt samarbeidsvillig, men jeg tok en liten runde likevel – klarte ikke å la være 😉

Jeg har også fått stripet og klippet håret og fått tilbud om å kjøpe en Desigualkjole som jeg slo til på, så det har nesten blitt en «bli ny»-uke 😉

IMG_1269-0.JPG

Jeg har fått kjøpt noen bursdags-, kalender- og julegaver. I år har jeg nemlig lovet sønnen min gavekalender igjen, har ikke hatt det siden jeg ble syk, tror jeg. Men det skal jeg få til nå 😊 Og de dagene han er hos pappaen sin i desember er det jeg som får gave 😉

Ja, og så har den snille farfaren til sønnen min filmet sønnens fotballkamp, så da fikk jeg sett han spille. Det var kjempekjekt for det begynner å bli en stund siden sist.

Nå er det kanskje noen som synes at jeg har overdrevet litt denne uka. Som tenker, bare hun ikke kræsjer nå. Da kan jeg berolige dere med at jeg har holdt planen min med oppetid på maks 5 timer og 20 min fem dager denne uka. Fastedagene med maks 1/2 time mobil i senga er også gjennomført. Når jeg har besøk, eller andre aktiviteter, prøver jeg nemlig å hvile mer andre tider på dagen. Men den rullestolehentingen ble nok i meste laget, så der er litt tilbakebetaling igjen. Formen er ikke så aller verst, men den er ikke slik at jeg klarer å lade opp og bli bedre ennå.

Da er sønnen på plass og vi er klare for en ny mammauke – og de er alltid fine. Ønsker alle dere andre også en god, ny uke 😊

PS Til alle dere som en gang skulle trenge hjelpemidler; jeg håper dere har en sønn som synes det er fantastisk og kjempestas med de hjelpemidlene man får. At de må prøves og brukes og vises fram til alle som kommer hit. Da føler man seg heldig og unik som har dette 😍

Eg og Rulliken

Møt min nye venn, Rulliken

IMG_1234.JPG
Har ventet på han i flere måneder, så det var stor stas å kunne hente han i dag 😊

Han måtte nemlig hentes. Ergoterapeuten måtte selvfølgelig vise meg alle finesser og instillinger (var heldigvis med instruksjonsbok for den kan stilles i alle mulig retninger 😉) og så måtte jeg gjennom litt testkjøring. Bestod heldigvis den 😉👍

Assistenten min kjørte meg bortover til det lokale lageret til Hjelpemiddelsentralen. Da fikk også hun med seg presenning, regntrekk og kjørepose. Et par vesker har jeg også fått på stolen.

Men hjem igjen kjørte jeg selv 😄 Tenk det! Tror det må være min første alenetur på fem år. At det regnet var bare herlig. Til og med å få regn i ansiktet savner man når man blir liggende inne år etter år.

IMG_1230.JPG
Stoppet selvfølgelig på veien og sendte en snap – her skal alt dokumenteres 😊

Så nå håper jeg på noen turer ut. Nå trenger jeg ikke spørre noen om de kan trille meg lenger (ikke at det har vært noe problem å få noen til å gjøre det, de har nesten stått i kø her de skjønne vennene mine 😍). Men det er noe med den selvstendigheten å kunne ta meg en liten tur ut når jeg får lyst, der og da.

Kommer nok til å starte med små turer i nabolaget. Trenger ikke være mange minuttene om gangen. Er så lei av å vente på at pulsen skal bli lav nok til at jeg kan gå ute. Håper jeg kan være litt mer ute når jeg er sittende.

Og drømmen min? Det er å komme meg en tur på nærbutikken etter hvert. Det er nemlig snart fem år siden sist jeg var på en butikk. Heldigvis klarer jeg ikke helt å skjønne hvor lenge og utrolig det er. Men da må jeg nok øve med ledsager og den manuelle stolen først. En liten sight seeing på butikken, det hadde vært noe det!

PS. Hvis dere som bor i Brønnøysund oppdager et vesen som ligger i en stol langs veien, så er det bare jeg som har overdrevet litt og må ta en liten hvil før jeg kjører hjem 😉