En øredøvende stillhet

Det finnes ingen stillhet som er så høg som den som oppstår etter at sønnen min har dratt herfra.

Mens han er her fylles huset med lyder både av han og av vennene hans. Ikke at de er bråkete, for de er utrolig flinke til å ta hensyn til at det ligger ei som er lydintolerant i senga i huset her.

Når han og vennene hans drar, blir det fryktelig stille. Nesten som om stillheten roper mot meg.

Det tar en stund å bo seg inn i denne stillheten, i denne alenetilværelsen, hver gang han drar. Og jo lengre han har vært her, jo større blir stillheten.

Med ME så trenger jeg denne stillheten. Den, og den roen den etter hvert gir, gir meg mulighet til god hvile.

Jeg må bare bli vant til denne stillheten på nytt. Vente på at den slutter å bli øredøvende. At den blir god igjen.

Et snev av normalitet

Tre fornøyde mennesker rundt et frokostbord. To som bor her og en gjest som har overnattet. En helt normal setting for veldig mange. For første gang på snart fire år her i huset.

I natt har nemlig sønnen min hatt overnattingsbesøk av en kompis. Å få til det når man er så avhengig av at det er stille, ro og natt kl 21, har ikke vært noe jeg har utsatt meg for tidligere. Men nå følte jeg at vi var klare.

Det gikk helt strålende. De hadde hatt det bra og jeg fikk søvnen min 😊

Sånne ting blir så store for meg. Det vitner om et normalt familieliv. Noe vi ikke har kunnet gjort på evigheter. Det er så fantastisk å kunne klare mer, eller tåle er det vel egentlig, jeg gjør jo for såvidt ingenting.

Det er så godt å kunne gi sønnen min dette.

17. mai

Gratulerer så mye med dagen 🙂

20130517-112041.jpg

Så var det nasjonaldag igjen. Min fjerde med ME. Vet at det sikkert ikke er så sunt å drive og holde tellingen, men det er vel kanskje ikke til å unngå?

De to første årene jeg var syk hadde jeg stort behov for å kle på meg bunaden og sitte ute og se på toget da det gikk forbi huset mitt. Selv om jeg visste at de var for slitsomt. Hadde heldigvis masse gode venner som hjalp meg både med påkledning og å få meg ut.

I fjor var jeg veldig dårlig. Da lå jeg i sengen med sovemaske, ørepropper og hørselvern, med tårene trillende nedover kinnene da toget gikk forbi.

I år er jeg litt bedre. Siden jeg kun har vært ute en gang det siste året, så blir det innedag i dag. De røde, blå og hvite klærne ble lagt bort og sommerkjolen leitet fram, for her er det sol og varmt.

Jeg har fått sett skoletoget. Og sønnen min, som spiller i trommekorps, fikk jeg også et glimt av og vinket til 🙂 Og så har jeg sett kollegaer og andre som jeg ikke har sett på et par år i alle fall. Naboen var innom i morges, hun har blitt fast «flagguthenger» etter at jeg ble syk. Og så var en venninne innom som snarest før hun måtte avgårde for å ta igjen toget.Så det har vært en veldig sosial morgen-/formiddagsstund 🙂

Det er så godt å være litt mer deltakende i livet, men samtidig sitter jeg bak vinduet og det er tydelig et skille mellom meg og de andre der ute.

En dag hvor jeg kjenner på hvor godt det var å se sønnen min i toget. En dag hvor jeg kjenner på vemodet over å fortsatt være her inne.

Min sønns liv på film

Ja, nå er det ikke slik at jeg, eller noen andre, holder på å lage en film om sønnen min altså. Det er bare slik at enkelte deler av livet hans, det ser jeg på film. Alle aktivitetene han er med på som foregår utenfor husets fire vegger, får jeg nemlig med meg på den måten. Det har blitt vår måte å løse det at jeg er husbundet på. Noen ganger ser vi filmen sammen, andre ganger ser jeg alene. Men uansett, så gir det meg en mulighet til å få med meg det han er med på. Til å være deltakende i livet hans selv om jeg ikke er tilstede akkurat når det skjer.

Før jul i fjor kjøpte jeg meg videokamera. Fant ut at det var enklest på alle mulige måter at jeg hadde eget kamera som mine gode filmhjelpere bare kan hente og levere tilbake. Så tar jeg meg av lagring selv. Passet på å kjøpe et kamera med minnekort. Det er utrolig praktisk! Slipper alle installeringer og ledninger. Bare å sette minnekortet rett i TV’en eller PC’en 🙂

I dag er det forestilling på skolen. Og jeg skal som vanlig ligge hjemme og vente på filmen.