Jeg prøver å ikke la meg lure

Aktivitetsrusen er noen ganger veldig god å ha. Som f eks i konfirmasjonshelgen. Da klarte jeg å gjennomføre ved hjelp av den. Uten hadde jeg ikke hatt en sjanse, for en sånn helg er egentlig langt utenfor grensene mine. 

Så var konfirmasjonen over og jeg var klar for å roe ned og hente meg inn igjen. Komme i balanse. Leve innenfor grensene mine. Det er bare det at aktivitetsrus ikke kommer med en «av og på»-knapp dessverre. Derfor har jeg virret inn og ut av aktivitetsrus siden forrige helg. Noen perioder er kroppen rolig og symptomene tiltar i intensitet. Andre ganger kjenner jeg meg bra. Og dette kan skifte helt plutselig. På sekundet. Noen ganger er det lett å identifisere årsaken,  andre ganger virker det som det er nok å snu seg i senga eller tenke på noe. 

På en måte er denne virringen litt god. En rolig kropp betyr nemlig ganske mange symptomer og det blir tøft i lengden. Med aktivitetsrus får jeg pauser fra dette. Den kamuflerer nemlig symptomene og jeg føler meg tilsynelatende bedre. 

Ulempen med aktivitetsrus er at jeg ikke får gjort unna tilbakebetalingen så raskt som jeg ønsker. Egentlig er det greit å bare komme seg gjennom, bli ferdig med det og så forhåpentligvis klare å bygge opp energi igjen slik at øking av oppetiden kan skje. Det er også slik at konsekvensene av å gjøre for mye når jeg allerede har brukt for mye energi, de er større enn de vanligvis er. Da tar det bare enda lengre tid å komme meg igjen. 

Så hvordan vet jeg om jeg er i aktivitetsrus eller om jeg faktisk har blitt bedre? Plutselige bedringer, sånn på sekundet, det forekommer vel ikke med ME. Dersom jeg har gjort noe jeg vet egentlig er slitsomt for meg og jeg føler meg bedre etterpå, da er det aktivitetsrus. I dag f eks føler jeg meg egentlig bedre enn i går, men med en natt med for lite og dårlig søvn bak meg, så vet jeg at dette ikke er bedring. 

Aktivitetsrusen kommer også med sine egen symptomer. Jeg babler fryktelig (prater mye ellers også altså, men dette er skikkelig babling – munnen går i ett 😉), jeg blir gjerne mer sulten, tørst, får lyst på sukker og har en slags uro i kroppen som gjør at jeg vil gjøre noe. Jeg blir også i veldig godt humør – rett og slett lykkelig egentlig. Søvnen blir verre. Det tar lengre tid å sovne og jeg våkner gjerne veldig tidlig. Og så drømmer jeg mye. Når jeg hviler så kjennes det ut som kroppen ligger over madrassen og det er umulig å komme i dyp hvile. Det er også vanskelig å ligge i ro, og i disse periodene er gjerne mobilen med i senga for å i det hele tatt klare å ligge der. For mobilhvile er tross alt bedre enn å være oppe og bruke mer energi. Energi jeg egentlig ikke har for den er brukt opp. 

Det er vel med erfaring jeg har lært meg å kjenne igjen aktivitetsrusen. Egentlig er det lett å la seg lure av den. Det er jo så godt å bli bedre. Å slippe symptomer. Og man skal jo kjenne etter. Når jeg føler meg bedre så må jeg vel være det? Og håpet og vissheten om at det blir bedre, de ligger der hele tiden. Jeg blir jo alltid det. 

Problemet med å la seg lure av aktivitetsrusen er at plutselig så kan det ende med et kræsj. Da risikerer jeg å bli verre enn jeg har vært tidligere. Det har jeg nemlig erfart. Det er vel kanskje derfor jeg synes aktivitetsrusen over tid er så skummel. Jeg har ikke kontroll på formen min da. Jeg vet ikke hva og hvor mye jeg egentlig tåler når kroppen svarer med «bedring» når jeg gjør noe. Og jeg kan rett og slett ikke bli verre igjen. Så syk som jeg har vært. Det orker jeg bare ikke. 

Selv om jeg vet alt dette. Selv om jeg har tatt mitt valg om å holde meg rolig en stund fremover. Selv om jeg risikerer å bli verre, så er det fristende å late som det virkelig er bedring og at formen slett ikke er så verst. Det gir meg jo med en gang større frihet. Da kan jeg gjøre mer. Hvile mindre. Leve mer slik jeg ønsker. Noen ganger orker jeg ikke, jeg lurer meg selv, er skikkelig ufornuftig og gjøre noe eller tar meg en tur ut. Jeg trenger pause fra sykdom også. Det er så stor forskjell på hva kroppen trenger og hva psyken trenger. 

Etter en sånn stor utskeielse som konfirmasjonen tross alt var, så prøver jeg å ikke la meg lure. Prøver å hvile ekstra, selv om aktivitetsrusen gjerne vil lure meg til at det ikke trengs. Prøver å holde meg mest mulig hjemme. Prøver å holde meg til rolige aktiviteter. For erfaring tilsier også at hvis jeg gjør det, så vil etter hvert aktivitetsrusen slippe taket og forsvinne. Da flater gjerne kroppen ut og jeg kan stole på det jeg kjenner igjen. Når jeg blir bedre over tid da, så er det faktisk bedring. 

Nei! Jeg blir IKKE bedre av å gjøre for mye!

Så utrolig mange ganger jeg har sagt dette til meg selv de siste årene…

Skulle så gjerne vært slik at føler jeg meg bedre, så er jeg bedre. Men med denne sykdommen er det ikke slik. Ikke når jeg havner i aktivitetsrus/kroppen blir gira/jeg har adrenalinrush. Da er jeg bare tilsynelatende bedre. Da kamufleres symptomene.

I dag våknet jeg halv sju og sov ikke mer etter det. Det var første tegn på at jeg ikke er stabil og at kroppen ikke er rolig. Allerede halv åtte var jeg og hentet mobilen fordi det var vanskelig å ligge i ro, og jeg skulle bare… Tegn to. Da klokken ble ni og jeg egentlig skulle stått opp, ble jeg bare liggende å spille på iPaden (hadde nemlig vært oppe og hentet den også). Tegn tre. Kom meg ut av senga etter hvert og da følte jeg meg bare SÅ bra. Nesten som jeg hadde energi. Tegn fire. Og nå ligger jeg her og bare MÅ blogge. Tegn fem. Kan ta med en sterkere tinnitus også. Tegn seks. Og lange, bablete setninger. Tegn sju. Hadde jeg pratet med noen nå, så hadde det gått i 100. Livet er superherlig og jeg føler meg lykkelig. Tegn åtte.

For jeg er ikke bedre. Ikke når jeg våknet så tidlig. Ikke når det ble alt for mye iPad i hviletiden i går. Jeg blir aldri bedre av å gjøre mer enn det jeg egentlig kan klare uten å få symptomøking. Virker jeg bedre da, så er jeg i aktivitetsrus. Sier jeg til meg selv om og om og om igjen.

Så da er det bare å prøve å roe ned – igjen. Prøve å få hviletid der jeg bare slapper av. Roe kroppen så den slutter å ligge over madrassen. Prøve avspenningsøvelser. Prate roligere, både når jeg prater med andre og inni mitt eget hode. Gjøre minst mulig. Tenke minst mulig. Utsette alt som utsettes kan. 

Ikke verdens enkleste ting å få til dette når både hjernen og kroppen så gjerne vil alt mulig. Impulskontrollen har visst tatt seg en ferie. God viljestyrke er absolutt ikke en egenskap jeg har nå. Det jeg vil aller minst her i verden akkurat nå er å ligge i ro. 

Det verste er usikkerheten det skaper hver gang dette skjer. Håpet som brister nok en gang. For tenk om! Tenk om jeg ER bedre denne gangen? En gang må jeg jo bli bedre. 

En gang blir jeg det, ja. Men ikke i dag. For i dag er det aktivitetsrusen som styrer. Så jeg må ut av den. Inn i tilbakebetaling. Og så, så har jeg mulighet til å bli bedre.

Aktivitetsrus, rolig kropp, aktivitetsrus, rolig kropp…

Av og på. Av og på.

Har en lang stund nå vært i aktivitetsrus. Da er det ikke så enkelt å roe ned kroppen. Er aktivitetsrusen stor, kjennes det ut som jeg ligger en cm over madrassen i senga. Impulskontrollen glimrer med sitt fravær. Jeg har 1000 ting i hodet og masse «må gjøre» (innbiller jeg meg). Ipad eller mobil er følgesvenner i senga, så den gode hvilen uteblir.
De siste par dagene har jeg kjent at kroppen, i alle fall innimellom, har begynt å roe ned. Når kroppen blir rolig, øker symptomene. Jeg prøver å ønske symptomene velkommen, for jeg vet det er nødvendig å komme gjennom tilbakebetalingen av all energien jeg har brukt på forskudd. Nødvendig å gå gjennom en symptomøking for å ha mulighet til å finne balansen mellom aktivitet og hvile igjen.

Denne gangen er det visst smertene som tar størst plass. Ikke voldsomme smerter, jeg holder det absolutt ut, men jeg vil gjerne bli fort ferdig med det. Jeg er nok ikke så god på smerter.

Det som er litt fasinerende er hvordan kroppen veksler mellom aktivitetsrus og ro, gjerne på sekundet. Bare det å snu meg litt i senga for å drikke vann, er nok til at smertene blir borte. Når jeg så konsentrerer meg om å ligge helt i ro og slappe av i alle muskler, kommer de tilbake. Ikke så veldig fristende å ligge i ro da akkurat, men veldig nødvendig.

Så da får jeg prøve så godt jeg kan, å få best mulig hvile, slik at jeg får unna denne tilbakebetalingen.

Holde ut. Holde ut. Holde ut.

http://bloggurat.net/minblogg/registrere/4c26080b41e8405929ebd8f4a9b6f9f053c9e02

Bloggurat

Jeg får ikke til dette

Det burde være så enkelt. Teorien er jo veldig grei. Ikke bruke mer enn 70% av den energien man til enhver tid har tilgjengelig. Sørge for skjerming og ro. Finne balansen mellom aktivitet og hvile. Da kan man spare opp energi. Denne energien vil det etter hvert komme renter og rentesrenter på. Denne ekstra energien kan man så ta ut litt av i ekstra oppetid eller økt aktivitetsnivå. På den måten kan man bygge seg opp og få mer oppetid og høgere aktivitetsnivå.

Når jeg klarer å holde balansen mellom aktivitet og hvile får jeg også et lavere symptomnivå. Jeg føler meg rett og slett friskere.

Jeg har jo fått til dette før. Har klart å øke oppetiden min fra 2,5 timer i 2012 til fem timer og tjue minutter som jeg har nå. Jeg vet jo at dette virker. At teorien stemmer. Det er mulig.

Men jeg får det ikke til.

De siste månedene føler jeg at jeg står i stampe. Kommer ingen vei. Jeg klarer ikke å spare opp ekstra energi lenger. Det er nå 15 uker siden sist jeg økte oppetiden min med ti minutter.

Én av grunnene til at jeg har et høgere symptomnivå er at jeg rett og slett stadig vekk gjør for mye. Da havner jeg i tilbakebetalingsmodus og får ikke spart opp energi. Først må jeg betale tilbake all den energien jeg har brukt på forhånd, har visst brukt energikredittkortet masse. I liket med vanlige kredittkort er det også skyhøge renter på dette når man ikke klarer å holde betalingsfristen. Og det klarer jeg ikke. I steden for å betale tilbake, bare belaster jeg det mer.

Tenk om det var slik at når jeg gjør for mye, så kommer symptomøkingen med en gang og jeg blir verre. Så kunne jeg ha hvilt til jeg kjente det var over. Det hadde vel egentlig vært litt enklere å forholde seg til?

Men jeg har mulighet til å mobilisere. Da havner jeg i aktivitetsrus/adrenalinrush/kroppen blir fryktelig gira. Denne tilstanden kamuflerer symptomene og jeg klarer mye mer enn jeg gjør til vanlig. Jeg blir også glad – til og med lykkelig 😄 Så egentlig liker jeg å holde meg her.

Problemet er at hvis jeg ikke klarer å roe ned og komme ut av aktivitetsrusen selv, så kommer jeg på ett eller annet tidspunkt til å kræsje. Da risikerer jeg å bli verre enn jeg har vært før. Det har jeg erfart to ganger tidligere. Tilbake dit jeg var på det verste, eller kanskje bli enda verre, det kjenner jeg ingen steder at jeg orker.

Så da prøver jeg stadig vekk å roe ned. Prioriterer hvile og rolige dager. Gjerne mer enn de 18,5 timene som jeg har på planen min. En liten stund klarer jeg det, men plutselig er kropp og hode i gang igjen. Durer og går. Gjør det vanskelig å ligge i ro. Og det skal så lite til før jeg havner i aktivitetsrus igjen. Litt for mye prating, eller noe å tenke på (trenger ikke å være noe ubehagelig) eller for mye mobil i senga, så er jeg der nok en gang.

Jeg får rett og slett ikke til dette.

For tiden er jeg i en evig runddans mellom å roe ned og gire opp igjen. Utfordingen er også at det i nuet er mye bedre å være i aktivitetsrus med færre symptomer og godt humør enn å havne i tilbakebetaling. Da ligger jeg der og kjenner at kroppen roe seg. Etter hvert som den gjør det, kommer symptomene ramlende på. En kropp som er vond, lynsmerter som slår til der det måtte passe, når det måtte passe dem. En utmattelse som er stor. En kropp som bare ligger helt i ro uten å orke å bevege seg. Og så er det så lett å tenke seg ned når man blir liggende slik. Så det hender jeg stritter imot. Vil ikke slippe meg ned dit.

Skal jeg være helt ærlig er det etter hvert ikke helt greit med aktivitetsrus og denne vekslingen heller. En tinnitus som tar fullstendig av. En hjerne som ikke husker og har problemer med å konsentrere seg. Lyder som blir høgere og lys som svir i øynene. Og søvnvanskene blir større. Netter med minimalt eller ingen søvn blir man ikke noe friskere av.

Selv om jeg vet alt dette. Selv om jeg vet at jeg har det aller best når jeg er i balanse mellom aktivitet og hvile, så er det så vanskelig å få til. For tilbakebetalingsperioden varer og rekker og i tillegg skal det så lite til før adrenalinrushet kommer. Da har jeg så lite kontroll. Da klarer jeg ikke ligge rolig uansett hvor mye jeg bestemmer meg for det. Da klarer jeg ikke avslutte aktiviteter, så jeg blir sittende oppe i timesvis. På nettene er det også ekstra lett å spise alt jeg kommer over av snacks og gotteri. Ting jeg vet ikke er spesielt bra for meg. Men da bryr jeg meg ikke. Jeg blir bare destruktiv og alt handler om å ha det bra i de minuttene foran TV med gotteri – totalt uten å tenke konsekvenser.

Jeg får ikke til dette.

Tvilen dukker også opp etter hvert som tiden går. Kanskje denne teorien er feil likevel? Kanskje jeg skulle gjort mer, kanskje fortsatt med øvelsene jeg har kuttet ut? Kanskje blir man ikke friskere av å ligge i senga??

Da er det godt å finne artikler som jeg kjenner med igjen i. Som handler om aktivitetsrus. Som f eks sier at blir man verre etter hvile, ja da har man vært i adrenalinrush. Les gjerne hele artikkelen her (norsk oversettelse her). Da får jeg bekreftet at jeg ikke er helt på villspor. Jeg må gå veien om tilbakebetaling med sterkere symptomer for å klare å stabilisere formen igjen. Først når jeg har blitt stabil kan jeg starte å spare opp energi og bli bedre.

Det er så stort sprik mellom hva kroppen trenger og hva jeg ønsker. Kroppen trenger hvile, ro og skjerming. Jeg vil opp og ut og delta. I høst har jeg kjent at kroppen ikke kan få vinne hele tiden. Da holder jeg ikke ut dette. Jeg trenger å gjøre ting jeg vil også, selv om det ikke er bra for ME-en. Derfor tok jeg f eks noen friskedager sist jeg hadde besøk. Da var jeg så lei sykdom at jeg trengte en pause. Men jeg får selvfølgelig igjen for det…

Så hva gjør jeg nå? Jeg fortsetter å prøve. Gjør så godt jeg kan. Ser vel ut som det ikke blir noen flere «ut av huset»-aktiviteter på meg i år. Jeg har litt mer kontroll hjemme, tror jeg. Dessuten er det allerede fem uker siden sist jeg var ute, så jeg får bare fortsette i den tralten. Snart er det advent og jul. Da ønsker jeg å ha en fin tid, så da blir det nok litt mer aktivitet enkelte dager. Så får jeg heller prøve å roe ned igjen innimellom. Samtidig som jeg ikke er så veldig motivert til ekstra hvile og å få til dette, så ligger redselen for å bli verre der. Det gjør at jeg innimellom tar meg på tak og får god hvile.

Så da holder jeg ut og gjør så godt jeg kan her hjemme resten av året, så får jeg heller prøve enda hardere når det kommer et nytt år. Bli strengere med hva jeg spiser, hva jeg gjør, hvile ekstra og få mobilen mer ut av soverommet. For meg er det motiverende med nytt år, blanke ark og nye muligheter – tror jeg.

Kanskje jeg får det til da?

I tilbakebetalingsmodus

Etter at hjerne og kropp roet seg i forrige uke, har jeg stor sett klart å holde meg rolig. Men i denne tilstanden skal det lite til før jeg er i aktivitetsrus igjen. Det kan være nok med et besøk eller for mye mobil i senga. Så må jeg prøve å roe ned igjen.

Når jeg er i tilbakebetalingsmodus, føler jeg meg sykere enn i aktivitetsrusen. Det kan altså virke som man blir sykere av å hvile. Kjenner man ikke til det med aktivitetsrus er dette en enkel slutning å ta. Det er jo slik det ser ut! Mens aktivitetsrusen kamuflerer symptomer, så slippes alle symptomer til i tilbakebetalingsmodusen. Men for å bli bedre og ikke risikere å kræsje fullstendig, må jeg altså gjennom tilbakebetalingsmodusen. Har jo egentlig ikke energi til å gjøre og tåle så mye som jeg gjør i aktivitetsrusen. Denne energien som jeg har brukt på forskudd må altså nå betales tilbake med de skyhøge rentene som energibanken opererer med.

Jeg tåler mindre før jeg blir utmattet, både den generelle utmattelsen og i musklene. Tinnitusen har skrudd opp lydstyrken, så det suser og bruser noe alldeles forferdelig i hele hodet mitt (burde egentlig hete hodesus i steden for øresus). Halsen er konstant vond og det kjennes ut som jeg «brygger» på en forkjølense som aldri dukker opp. Svimmelheten, som lenge har vært omtrent fraværende, har dukket opp igjen. Jeg har problemer med å holde øynene oppe når utmattelsen kommer. Humøret er vel mer i denne «jeg føler ikke så mye»-tilstanden. Er ikje trist eller lei meg egentlig, mer nøytral kanskje. Smerter kommer og går ulike steder i kroppen. Pulsen er gjerne høg og spretter i været bare jeg beveger litt på meg, alle prater, eller spiser. Magen funger så som så, men om det er pga at jeg er midlertidig verre, enn pga noe jeg spiser, vet jeg jo ikke. Magen har ikke vært helt samarbeidsvillig de siste månedene. I går slet jeg med å sovne. Havnet oppe i godstolen foran TV’en etter hvert, så jeg sovnet ikke før etter to én gang. Så i dag er jeg trøtt. Står jo uansett opp kl ni, passer nemlig på å ikke begynne å forskyve døgnrytmen.

En fordel er det forresten når kroppen er helt rolig, da har jeg mye større grad av impulskontroll og det er lettere å legge bort mobilen. Det blir mer god, dyp hvile, men det er jo også fordi jeg ikke orker noe annet. Minst én gang for dag havner jeg i denne hvilen som jeg ikke vet om jeg er våken eller sover. Kroppen er fullstendig rolig og avslappet og jeg er «dypt nede» et sted. Denne tilstanden trenger jeg også tid på å komme meg ut av/våkne opp av igjen.

Jeg blir likevel ikke SÅ syk som jeg har vært tidligere. Og godt er det. Jeg blir dårlig på det nivået jeg befinner meg på nå. Men jeg gjør ikke så mye da. Kan ikke være ute. Blir mer stille og rolige aktiviteter og «en del» TV-titting. Prøver også å få til litt ekstra hvile, altså mer enn de 18 timene og 40 min jeg har hver dag, for på den måten å hjelpe kroppen til å hente seg fortere inn igjen. For tilbakebetalingen fortsetter. Er ennå ikke i mål der.

Endelig en rolig kropp – og hjerne

Jeg har nok vært mye i aktivitetsrus de siste ukene. Denne giringen der kroppen mobiliserer og lar meg gjøre mer enn vanlig. Denne tilstanden hvor det er så vanskelig å roe fullstendig ned. Noen ganger klarer jeg å roe kroppen, men hjernen lever sitt eget liv. Durer og går. Planlegger og tenker. Tviholder på tanker i redsel for at de skal bli borte og ting skal bli glemt. Hjernetåken, den som lå tung og tykk på det verste, er mye bedre, men fremdeles har jeg nok ikke en hjerne jeg kan stole helt på. En sånn krystallklar som husket det meste da jeg var frisk.

Aktivitetsrusen kommer i ulike grader. Noen ganger er den lett gjenkjennelig for både meg og andre. Det er de dagene der jeg knapt har landet i senga før jeg spretter opp igjen fordi jeg «skal bare». Da det kjennes ut som jeg ligger et par cm over madrassen. Dager der munnen går i ett og jeg gjerne prater fra hjernen min. (Det siste er forresten et litt artig fenomen. Jeg kjenner at tankene stopper, men samtidig fortsetter jeg å prate 😉 Som om det er en forsinket reaksjon mellom tanke og munn). Jeg er tørst og gjerne sulten, eller «har lyst på noe». Andre ganger kan kroppen være ganske rolig, men i hjernen er det full fart. Og så har man alle grader mellom disse to ytterpunktene.

I går roet heldigvis både kropp og hjerne seg da jeg gikk å la meg etter lunsj. Det er egentlig ofte først når alt roer seg at jeg merker at jeg har vært gira over lengre tid. Da er kroppen helt avslappet. I hjernen finnes bare en og annen flyktig tanke som jeg lett kan la dra forbi. Denne roen er så god.

Hvorfor havner jeg i aktivitetsrus? I perioder gjør jeg det veldig lett. Det skal så lite til som at jeg har mobilen med meg litt for mye i senga. I steden for at kroppen da svarer med symptomøking og større utmattelse, kamuflerer den dette og mobiliserer i vei. Jeg har drevet og kjøpt julegaver en stund nå. Da jobber hjernen med dette store deler av dagen. I går var jeg, oppdaget jeg plutselig, stort sett i mål. Har gave til sønnen min pluss litt småtteri igjen, men det haster ikke. Da kom roen. Da først klarte hjernen å legge bort dette.

Jeg har også vært ute med Rulliken noen ganger. Vært på besøk hos ei venninne – dvs Rulliken og jeg kjørte dit i ca 7 min, så lå jeg på sofaen hennes i 20 min før vi kjørte hjem igjen. Da var jeg helt utslitt da jeg kom hjem. Fikk hvilt bort det verste med én gang, men så kommer mobiliseringen. Har også fulgt sønnen min til skolen da han skulle på tur. Det var stort! Jeg har prioritert litt utetid for jeg kjente at jeg trengte litt av den friheten som Rulliken gir. Men det koster altså.

Jeg har også hatt besøk, både av familie og venner. Har fått kvittet meg med en sykkel og sykkelvogn. Fått ordnet håret. Pakket for flere turer sønnen min har vært på. Alle disse vanlige tingene som blir så store og tar sånn plass hos meg. Det spiller ingen rolle om det er fine ting, reaksjonen kommer uansett. Å glede seg er forresten en ting som lett setter i gang en aktivitetsrus.

Fordelen med en rolig kropp og hjerne er at jeg får direkte tilbakemelding når jeg overskrider grensene mine. Så må jeg hvile. Men jeg merker jo også da hvor lite jeg tåler nå som jeg driver med tilbakebetaling. For det er det som skjer. Når jeg er i aktivitetsrus, bruker jeg mer energi enn jeg egentlig har. Jeg overskrider stadig vekk grensene mine, men siden aktivitetsrusen kamuflerer dette, får jeg ikke den tilbakemeldingen jeg trenger. Så fortsetter jeg bare med aktiviteten. Dvs jeg har erfart dette så mange ganger nå at jeg vet at det er slik. Så jeg prøver å holde meg innenfor tidsrammen min, det jeg vet at jeg tåler, i steden for å lytte til den forræderske kroppen min som prøver å lure meg med at jeg er friskere enn jeg egentlig er.

En annen fordel med en rolig kropp og hjerne er at nå får jeg som sagt betalt tilbake den energien jeg skylder. Når jeg er ferdig med det, kan jeg begynne å spare energi. Bygge meg opp. Etter en stund kan jeg ta ut noe av den energien i mer oppetid f eks. Å være i aktivitetsrus blir jeg nemlig ikke bedre av. I beste fall blir jeg stående på stedet hvil, i verste fall kræsjer jeg og blir verre. Havner jeg i aktivitetsrus lenge nok, og lar den få eskalere, så vil det nok alltid ende i et kræsj.

Nå satser jeg på å klare å holde både kropp og hjerne rolig. Betale tilbake og klare å øke oppetiden med 10 min pr dag. Det er nemlig ni uker siden jeg sist økte oppetiden min nå.