❤️lig takk for at dere tar så godt imot meg når jeg kommer tilbake ❤️

I 2009 levde jeg et helt vanlig liv. Mamma, jobb, trening, kor, politikk og hva det nå var jeg engasjerte meg i. Jeg var stadig på farten. Gjerne med sønnen godt plassert i sykkelvogna. 

14. september ble jeg syk. Jeg klarte å holde aktivitetsnivået oppe i tre dager. Så var det slutt og jeg forsvant. Jeg ble borte for elevene mine, kollegaer, foreldre, gjengen på idrettskolen som jeg trente, korvenner, politiske kamerater, venner og bekjente. Det skulle ikke vare så lenge. Jeg skulle helt klart bli frisk igjen – og det fort. 

Nå har det gått sju år. Familie og de nærmeste vennene mine, en herlig gjeng, har jeg sett og hatt kontakt med i disse årene. For andre har jeg stort sett vært borte. 

Det siste året har jeg begynt å være litt ute blant folk igjen. Gradvis har jeg kommet tilbake til lokalsamfunnet. Nå klarer jeg både butikk, lege, julemesse og loppemarked, tannlege, optiker, kafé og litt besøk hos venner. 

Og for en mottakelse jeg har fått nå som jeg vender stadig mer tilbake. Overalt er det hyggelige mennesker som forteller meg hvor glade de er for å se meg ute. Det er klemmer. Det er gode ord. Det gjør så utrolig godt. Jeg setter umåtelig stor pris på dere alle. Dere er virkelig verdens beste heiagjeng. Dere gir meg betydning. Dere gir meg verdi. Dere gir meg en plass selv om jeg ikke har så mye å bidra med. Tusen takk skal dere ha alle sammen ❤️

En fin 17. mai 🇳🇴

De fire siste årene har jeg vært inne på 17. mai. I 2012 var jeg så dårlig at jeg ikke engang var oppe og så toget som gikk forbi huset. Lå bare i senga med ørepropper, hørselvern, lystette gardiner, sovemaske og prøvde å skjerme meg for mest mulig inntrykk mens toget gikk forbi og tårene trillet nedover kinnene. Stort verre enn det blir det ikke. Det er noe greit med det også, på et vis. Har man opplevd og holdt ut det, så er det ikke så farlig hva som måtte komme. 

De tre påfølgende 17. maiene ble formen gradvis bedre, men ingen bunad, og jeg holdt meg inne. Men jeg fikk i alle fall sett toget gjennom vinduet. Flaks for meg at skoletoget går rett forbi huset mitt. 

Men i år altså – endelig 😄

Bergensbunaden er kommet på. 
I år ville jeg mer enn å bare sitte utenfor huset og se halve toget. Jeg ville se hele skoletoget, med alle de tre skolene og barnehagene, og alle korpsene. Så da tok Rulliken og eg turen bort til Rådhuset. Da fikk vi nemlig se alt. 
Eg og Rulliken – lenge siden sist nå. 

Og vi fikk sett hele toget! Uten ørepropper til og med. Jeg kan ikke få sagt hvor utrolig godt det er at lydintoleransen er såpass fraværende som den har blitt. Da går det jo an å være ute i verden sammen med alle dere andre. Fikk sett og vinket til de to viktigste i toget; nemlig sønnen og guddatteren min ❤️

Da toget var kommet seg avgårde suste Rulliken og jeg hjem igjen. Temmelig kald, men veldig fornøyd. Samtidig er det litt trist å oppdage at jeg har falt ut av verden her. Nå er det så mange mennesker jeg ikke kjenner. Nesten 7 år uten å ha hatt elever eller deltatt på noe som helst gjør sitt til det. 

Vel hjemme ble det forsiktig hviling i bunad på sofaen en stund før feiringen ble avsluttet med en kafétur på Samfunnshuset sammen med kjæresten. Vi hadde forresten funnet et veldig gunstig og ME-vennlig tidspunkt å dra på kafé, var ikke mange andre enn oss der 😉

Etter kakespising var det av med bunaden – feiringen var over. Ikke den lengste 17. maifeiringen, men så utrolig mye mer enn det har vært de siste 7 årene 😊

Jeg er fornøyd med kroppen og utseende mitt.

«Mamma, synes du at du er fin?» Spurte sønnen min meg for en tid tilbake. «Jaaaa,» svarte jeg mens jeg dro litt på det. «Jeg er vel fin nok.» «Gjør du?!?» Kom det vantro fra han da. «Det er det jo nesten ingen som gjør.»

Det er så trist at det er slik. 

Jeg prøver å være fornøyd med meg selv og utseendet mitt. Jeg gjør virkelig det. 

Det er bare det at når jeg står foran speilet, så er det så lett å starte på «Finn 10 feil»-leken igjen. Skanne over kroppen og zoome inn på feil etter feil. 

1. Nesen er for stor
2. Øyelokkene henger
3. Hodet er for stort i forhold til bredden på skuldrene
4. Kviser (Hva er den greia liksom? Burde man ikke være ferdig med kviser når man er over førti??)
5. Dinglende overarmer
6. Slapp rumpe
7. Appelsinhud på lårene
8. Hår som vokser ut på steder det ikke skal vokse hår
9. Bakoverknær
10. Rynker

Og hvorfor stoppe på 10? Er jo slett ikke noe problem å finne verken 10 eller 20 feil til. For hver feil som zoomes inn blir jeg styggere og styggere. Alle vet jo at så mange feil satt sammen umulig kan bli fint. Og alt jeg ser er «for stort», «for mye» eller «for lite». 

Sånn holder vi på. Plukker oss selv fra hverandre. Deler oss opp i grusomme småbiter som så settes sammen til en fæl enhet igjen. 

Og det er så trist. Og vi blir tristere og tristere jo flere feil vi finner. Leste forresten et sted at det nyeste innen skjønnhetsoperasjoner nå er øreflipper, men jeg har ikke fått sjekket om mine er bra nok eller ikke, derfor kom ikke de på «Topp 10»-lista 😜

Se deg rundt neste gang du er sammen med andre. Se så mange fine mennesker det finnes. Så mange flotte personer. Så mange som er vakre både utenpå og inni.  Men spør du dem hva de synes om seg selv, så er fryktelig mange misfornøyde. 

Det er så trist. 

Det handler altså til dels om øynene som ser. Sett gjennom andres øyne får du virkelig se den flotte personen du er. Sett gjennom andres øyne så er det ikke viktig om du legger på deg eller tar av ett kilo eller to. Personligheten din sitter ikke i nesen eller forsvinner med det manglende håret ditt. Du er deg uansett, og i det er du verdifull for andre. 

Vi blir bombadert med bilder av såkalte perfekte mennesker både i blader, på TV og på nett. Modeller som er sminket. Modeller som er operert. Bilder som er fikset på. Vi lever på denne måten i en virkelighet som ikke er slik den ser ut. Og dette vil vi leve opp til. Vi tror at vi må være slik for å ha det bra og lykkes her i livet. 

Det er så trist. 

Verst er det nok for barn og ungdom. De er i en periode i livet der de skal finne ut hvem de er. Hva som er viktig. Hva de står for. Samtidig er det vanskelig å skille seg ut. Alle vil så gjerne være likt. Så gjerne være populære og ha mange venner. 

Vi som har levd noen år lengre enn disse ungdommene er jo fullstendig klare over at utseendet ikke er alt. Vi vet at vi har verdi uavhengig av manglende hår, for stor mage eller dissende lår. Eller gjør vi det? Legger vi voksne også for mye av lykken vår i denne kroppen som helt naturlig endrer seg etter hvert som årene går?

Vi som foreldre skal hjelpe ungdommene våre. Trygge dem på at de er verdifulle mennesker akkurat som de er. Vise dem at mangfold er bra. At ikke alt her i livet er avhengig av utseendet. Selvfølgelig må samfunnet også ta sin del av jobben her. Vi klarer ikke det alene. 

Så hva kan vi som foreldre gjøre? Kan vi gjøre noe, eller står vi maktesløs overfor den påvirkningskraft som media, internett, blogger ol har på ungdommene våre?

Kanskje kan vi begynne med å være trygge på og fornøyde med oss selv? Er ikke det å virkelig vise ungdommene at vi mener det vi sier? Hvor troverdige er vi visst vi prater med fine ord, men viser barna våre at dette slett ikke gjelder oss selv? 

Så jeg slår et slag for å kunne si (og være, men det sitter nok sikkert litt lengre inne) fornøyde med hvordan vi ser ut. Slutte å klappe oss på magen hele tiden og si hvor tykk vi er. Slutte å rekke tunge til oss selv i speilet for det er det eneste vi orker å gjøre så stygg som vi ser ut. Slutte å klage over slapp her og dingle der. Ikke si noe om for lite eller for stort. Virkelig vise andre at utseendet ikke trenger å ha så stor plass i livet vårt. Ikke gi det så stor plass at det går utover livskvaliteten vår. 

Så hvordan får vi til å mene det da? Jeg tror første skrittet er å stoppe denne automatiserte  skanningen vi setter i gang med én gang vi kommer foran et speil. Slutte å leke «Finn 10 feil»-leken. Si til oss selv at vi er bra som vi er. Sånn hjernevasking virker nok også, hvis vi gjør det mange nok ganger. Slutte å ta oss selv så høytidelig. Ikke alltid måtte fremstå perfekt. 

Så da får vel kanskje jeg starte jeg da, siden jeg mener at alle dere andre skal gjøre det;

Jeg er fornøyd med kroppen og utseendet mitt.  

  

Se meg!

I dag er det et gjesteinnlegg på bloggen. Innlegget er skrevet av min kjære lillesøster Bente Stenestø. Hun er sykepleier og jobber på et sykehjem. Selv om innholdet går en del på det å være sykepleier, så synes jeg det var allmenngyldig og noe flere skulle ha lest. Det førte i alle fall til en del refleksjoner hos meg. Heldigvis fikk jeg «ja» da jeg spurte om lov til å dele teksten her, så da får dere også lese. 

God lesing! 

 SE MEG! – det betyr mer enn du aner

 

Vi trenger alle å bli sett – det er noe helt grunnleggende i oss mennesker fra vi er små. «Mamma! Se på meg!» – roper lille Ole som husker høyere og høyere. «Å, så flink du er!», sier kanskje mor. «Mamma! Se på meg!» – roper lille Lise som sitter øverst på rutsjebanen. «Å, så tøff du er!», sier kanskje mor», «Pappa! Se på meg!», roper lille Astrid i sin nye kjole. «Å, så fin du er!», sier kanskje far. Men er det dette barnet trenger? Å få høre hvor flink, eller tøff eller fin det er? Klart det er fint å høre disse adjektivene, men hva med å bare «se» barnet – helt uforbeholdent? «Ja! Nå følger jeg med! Nå ser jeg deg!» Om vi bare ser uten å skryte, vil ikke barnet da føle at det er ok å bli sett – også når det ikke bryter sine egne grenser? For er det ikke godt å bli sett bare for at en er den en er uten forventninger til prestasjoner?

 

Det er nettopp slik for oss voksne også. Vi trenger å bli sett! Det handler om å bli sett som et verdifullt menneske. For verdien har vi i oss nettopp fordi vi er. Etterhvert som jeg modnes, reflekterer og opparbeider meg både livs- og yrkeserfaring er dette tanker jeg gjør meg. Klart vi ønsker oss gode ord. Klart det er godt å høre at vi er flinke og fine, men mest av alt så ønsker vi bare å bli sett. Det er viktig for oss å bety noe for andre. Vi ser jo på hverandre hele tiden, men på hvilken måte? Vi har lært om oppmerksom lytting. Hva hendte med oppmerksom «se-ing». Har du sett en annen person i dag? Jeg mener virkelig sett? – Være seg en fremmed, en bekjent, en venn, en av dine kjære – eller kanskje en kollega?

 

Vi som jobber i helsevesenet er flinke til å observere pasientene, og det er nettopp derfor vi er på jobb – for å ha pasientene i fokus. Men vi er et team og et team som ikke jobber sammen og ser hverandre fungerer ikke optimalt. Dersom en eller to på basketlaget faller – og ingen legger merke til at de ikke spiller lenger – hvordan går det da med laget? Hva med å strekke ut en hånd og hjelpe lagkameraten opp? Hva med å løfte hverandre som kolleger? Vi jobber til det beste for pasienten. «Pasienten er i fokus», sier vi. Er det best for pasienten med individuelt fokus eller kollektivt fokus? Hvordan jobber vi som team? Er alle i teamet inkludert, eller har noen havnet bakpå? Går noen foran alene og viser vei? Går noen feil vei? Går man gruppevis eller går man sammen? Alle har vi våre ressurser, styrker og svakheter. Hvordan blir det for pasienten om alle på laget får utnyttet sitt potensiale? Se deg rundt! Tror du alle er trygge nok i seg selv til å vise hvem de er? Er det personen selv sitt ansvar å hente ut denne tryggheten, eller ledelsen sitt ansvar? Kan det kanskje hende at vi alle har ansvar for å løfte hverandre, gjøre hverandre trygge og «se» hverandre? Hva kan jeg gjøre for å gi deg bedre selvfølelse, selvtillit og motivasjon? Det som fungerer for meg fungerer nødvendigvis ikke for deg – men det er grunnleggende at vi blir «sett». Vær raus med positive tilbakemeldinger. Ta til deg positive tilbakemeldinger. Vær ekte! Vi skal ikke si alt vi tenker, men vi skal mene alt vi sier. -Og er det ikke godt å høre at noen sier «kjekt å se deg», «så fint at vi skal jobbe sammen i dag» – bare fordi du er den du er? -Og når vi skryter av noen, er det ikke fint å få et smil og et «takk!»? Det er lov å ta imot skryt. Vi skal ikke si alt vi tenker, men vi skal mene alt vi sier». Så ta imot fine ord! -Du fortjener det! – Og er det ikke kjekt om noen forteller deg et feiltrinn du gjorde under fire øyne, fremfor å fortelle det til andre? (Avvik skal selvsagt skrives, jeg mener ikke slike feil). Jeg vet at jeg foretrekker å få vite det først når jeg gjør en bommert. Det som er så fint når noe taes opp mellom de personene det gjelder, er at begge får muligheten til å oppklare misforståelser. Dersom det blir omtalt andre seg imellom vil man miste denne muligheten. Om du forteller en hendelse til noen og skværer opp med personen i etterkant. Går du da tilbake og forteller de andre at det hele berodde på misforståelser? Kan det være at du glemmer det og de andre fremdeles tror at det du fortalte var riktig? Noen ganger kan vi legge mer i noe som blir sagt enn hva avsender mente. Noen ganger trår vi feil. Er det ikke fint å få rettet opp i dette seg imellom framfor at det skal diskuteres av «alle» uten at du vet?

 

Jeg tror vi alle har følt oss utenfor i en eller annen sammenheng. Vi kan ikke gå rundt og tenke på dette til dagen, men noen ganger bør vi stoppe opp og spørre oss selv: «Er jeg en inkluderende person?» Det er fint og lærerikt å gjøre dette innimellom. Se deg rundt når du snakker med andre. Er alle inkludert i samtalen? Legger jeg til rette for at alle kan bli inkludert? Hører alle hva som blir sagt? Bildet jeg har på mobilen… viser jeg det til alle som sitter rundt bordet og lytter, eller bare de som er aktivt deltakende i samtalen? Glemmer du også dette innimellom? Det betyr ikke at vi er ekskluderende, -kanskje er vi ivrige i samtalen, opptatt av å formidle eller opptatt av å lytte? Men stopp opp likevel – av og til – noen ganger! Det er verdt det! – Og til deg som lytter i det stille; kast deg ut i samtalen! Utfordre deg selv! Du er verdt å lytte til! Inkluder deg selv!

 

Vi er alle ulike og har ulikt behov for å bli sett, ulikt behov for å få, gi – ja, og til og med – unngå – å få klemmer. Skal vi gå rundt og analysere hva vi tror andre trenger for å vite hvordan vi skal oppføre oss mot dem den eller den dagen? Klart vi ikke skal det. Men vi må være oppmerksomme på at vi alle kan være mer sårbare noen dager enn andre. Noen dager har vi ikke så stort behov for å bli sett, mens andre dager trenger vi det virkelig. Det er ikke så lett å vite hvem som har disse dagene når. Kanskje kan vi bli oppmerksomme på oss selv også, og ikke bare på hverandre. Jeg hadde en sjef en gang som kom på arbeid noen ganger og sa; «Jeg har en virkelig dårlig morgen i dag. Det har ingenting med noen av dere å gjøre. Jeg blir snart blid igjen, da åpner jeg døren». -Og så gikk hun inn på kontoret og lukket døren etter seg. En time eller to senere kom hun kvitrende ut fra kontoret og spredte glede. Ryddigere kan det vel ikke gjøres; hun gav beskjed om hvordan dagen hennes var, hun hadde ikke behov for å diskutere det med noen av kollegaene (noen ganger har man jo selvsagt det), men hun informerte. Hun som hadde en dårlig dag var bevisst på at det kunne virke negativt inn på kollegaene og «så» kollegaene med å være åpen om dette. Er det greit å si at «i dag har jeg ikke dagen?». Det betyr ikke nødvendigvis at man skal få lettere arbeidsoppgaver eller være nødt til å samtale om og fortelle nøyaktig hva det er, men kanskje er det godt å vite at «kollegaen min ikke er sur på meg i dag, det er noe annet som plager henne som jeg ikke har kontroll over». Den som har det vanskelig har ansvar selv for at dette ikke skal smitte over på andre, men kanskje med å «se» hverandre så kan det lette dagen litt – faktisk for alle parter.

 

Vi legger alle våre strategier for å takle dagene våre. Noen gjør det bevisst, andre gjør det mer ubevisst. Noen har kanskje følelsesregulering, mens andre har fokus på problemløsing. Vi gjør alle vårt beste ut fra de forutsetningene vi har i dag! Se deg rundt; tror du alle kollegaene dine har det kjekt på jobb? Tror du noen har det mindre kjekt? Hva kan du gjøre for å gjøre dagen til den eller de du tenker på et par farger lysere?

 

Vi er et team – og vi må løfte hverandre! – Vi må «se» hverandre!

Skal skolen bestemme om barnet mitt skal spise gotteri??

For de som kjenner meg kommer det neppe som noe sjokk at jeg skriver dette innlegget. Jeg har drevet «sukkerkamp» i mange år. Mye har blitt bedre i løpet av disse årene. Selvfølgelig ikke bare på grunn av meg, men fordi man har fått en større kunnskap og bevissthet rundt det med sukker og hvilke virkninger det har.

I neste uke skal sønnen min på tur. Et supert opplegg hvor de skal ligge i lavvo i tre netter, de får bli kjent med andre elever på samme alder, de skal ha masse aktiviter og de må klare seg helt uten alle tekniske dupedingser. Men de får ha med gotteri/drikke for maks 150,-. Det siste provoserer meg.

Favorittordet mitt er «hvorfor». Bruker jeg det ordet her, så får jeg ingen gode svar (av meg selv i alle fall 😉). Hvorfor i all verden trenger barn gotteri for 150,- på tre dager? Kommer det til å gjøre turen bedre? Neppe. Jeg er helt sikker på at opplevelsen av turen hadde vært like god uten gotteri. Fremmer det aktivitet? Tvert imot. Skal man spise, så må man gjerne være litt i ro. Kan heller ikke så for meg at det er noen fordel i forhold til søppel og griseri.

Sikkert noen som er uenig med meg her nå når jeg skriver gotteri for 150,- på tre dager, for det står faktisk maks. Jeg kjenner 7. klassingene; ingen av dem ser det makset 😉

Nå skriver jeg på ingen måte dette innlegget for å henge ut noen. Jeg tror nok også at eksemplet kunne vært hentet fra mange andre skoler mange andre steder i landet. Jeg er kjempefornøyd med både skole og lærere og ikke minst dette turopplegget. Men jeg ønsker å skape større bevissthet. Det er et innlegg som har dukket opp i hodet mitt over år, nå fikk jeg en utløsende årsak til endelig å skrive det.

Hvorfor er det så viktig for meg at gotteri ikke har noe på skolen å gjøre?
Først og fremst, og den viktigste grunnen, er at skolen er en samfunnsinstitusjon. Som en del av det synes jeg skolen skal følge de retningslinjene som Helsedirektoratet kommer med. Der er ikke mer sukker, flere ganger i uken, en av anbefalingene.

Vi har en utfordring i samfunnet i dag med at stadig flere av oss blir overvektige. Alle er enige i at dette må gjøres noe med. Da mener jeg at skolene må være seg sitt ansvar bevisst og stå som en motkultur til det mange barn og unge opplever utenfor skolen, nemlig at gotteri er greit når de vil. Derfor mener jeg at skolen bør ha sukkerforbud. Hvor strengt dette skal være må selvfølgelig diskuteres. Skal det gjelde bare gotteri, eller f eks også søte bakervarer, is og søtt pålegg? De fleste skoler har vel i ordensreglementene sine at gotteri ikke er tillatt, så på skoledagene er nok ikke dette et problem. Skal det likevel tillates på spesielle dager? Hvilke dager skal det være? Er det greit at en liten tur utenfor skolens område kan gi en dag foran bålet med en pose marshmallows f eks? Skal det være noe krav til aktivitet? At det f eks er lov med en liten tursjokolade på en lengre høsttur?

Jeg tror også man trenger å tenke mer gjennom hvorfor man tillater gotteri. Hva er f eks vitsen med å spise masse gotteri før kl 11 på siste skoledag. I mine øyne er det helt meningsløst. Jeg gikk faktisk så langt da jeg ennå var i jobb at jeg ga beskjed til teamet mitt at hvis siste skoledag skulle være slik, så kom ikke jeg på jobb. Jeg har sittet mange nok ganger og sett på 25 stykker som forsvinner inn i hver sin potetgullpose for så å dukke opp sporadisk bare for å ta en sup av 1,5 liters flasken med cola. Det gjør jeg ikke mer.

En annen grunn til at jeg ønsker gotteri ut av skolen er at jeg som mor gjerne selv vil bestemme når mitt barn skal få gotteri. Regelen her i huset er at det er på lørdager. Selvfølgelig sklir det ut innimellom, men da er det mitt valg og mitt ansvar, ingen andres. Når skolene tillater gotteri, så overkjører de foreldrene på dette området i tillegg til at de går imot de anbefalinger som blir gitt. Så kan man gjerne si at som forelder kan jeg bestemme at mitt barn ikke får selv om det er lov. Det kan jeg gjøre, men så lenge det er gotteri i omløp i miljøet, så vil nok noe havne i mitt barn likevel. Det er nok heller ikke alle foreldre som synes det er like enkelt å stå imot det presset å si «nei» når det er tillatt. For det blir nemlig et press.

Jeg er helt sikker på at mange er uenige med meg i dette innlegget. Gjør det så mye om skolene tillater gotteri på enkelte turer/aktiviteter/dager? Barna tar vel ingen stor skade av det? Ingen blir overvektige eller får diabetes 2 pga gotteri i skolesammenheng kanskje fire dager i året? Nei, de gjør nok ikke det. Men det er som jeg har skrevet over. Skolene har et ansvar fordi de er en samfunnsinstitusjon. Skolene har en ulik mulighet fordi de når alle, både barn og foreldre og da bør de vise tydelig hvilke holdninger de og samfunnet forøvrig står for.

Så er det all denne kosingen som vi nordmenn er så opptatt av. De må jo få kose seg med gotteri på tur vel! Er det det vi skal lære barna opp til? At kos = gotteri? Hva med å lære dem at vi kan kose oss uten også? Jeg skal være den første til å innrømme at mitt standpunkt akkurat her kanskje er noe farget av min livssituasjon for tiden. Det er nemlig ikke noe sukker eller søtt i mitt liv. Jeg koser meg sammen med andre mennesker og med å gjøre ting jeg liker. Trenger ikke gotteri til det. Men visst det nå er slik i den friske verden at det absolutt må være noe søtt med for å kose seg, hvorfor ikke heller f eks lage noe søtt på bålet som barna kan få? En liten søtbit til hver. Sånne ting setter barna som regel stor pris på.

Men dette innlegget handler ikke først og fremst om at sønnen min og klassekameratene hans får ha med seg gotteri på tur. Det får man heller ta opp med skolen på de arenaene det passer. Innlegget handler om at jeg savner en bevisstgjøring i skoleverket, enten det nå er lærere, ledelse eller politikere som skoleeier som skal stå for det. Jeg savner en helhetlig tankegang når det gjelder både fysisk og psykisk helse, fra barnehage til sykehjem. Både ut fra den enkeltes helseperspektiv, men også ut fra et samfunnsøkonomisk perspektiv. Vi vet at det er så mye enklere og billigere å forebygge enn å repare når skaden først har skjedd. Det er her jeg mener skoleverket må være seg sitt ansvar bevisst. Mye bra gjøres mange steder, men en del gjenstår.

Jeg blir ikke overrasket over om noen oppfatter meg som litt «ekstem» på dette området. Så nå vil jeg gjerne høre hva du mener? Overreagerer jeg? Er det greit med gotteri i skolen, eller er det nok søtt på de andre arenaene barna beveger seg på? Synes du som forelder det er greit at skolen bestemmer dette uavhengig av hva du mener?