Det høres kanskje rart ut å utrope et år til å være fantastisk når jeg fremdeles har en alvorlig grad av ME. Når jeg fremdeles hviler mesteparten av døgnet, totalt 18 timer. Når året startet med kræsj, og hadde med seg flere av det slaget de første månedene. Når det er veldig begrenset hva jeg kan gjøre, både hjemme og ute. Når jeg fremdeles er hjelpetrengende. Når jeg har symptomer hver eneste dag.
Men 2015 må bare få være fantastisk, på tross av alt dette. For det er så mye som har skjedd. Jeg har så mange gode opplevelser med meg. Så mye å være takknemlig for. Jeg har hatt en så fin bedring. Det er så mye jeg har gjort i 2015 som det er flere år siden jeg gjorde sist.
Hvorfor jeg tror jeg har blitt bedre har jeg skrevet om her. Jeg har forresten blitt gradvis bedre helt siden slutten av 2012, det er ikke noe som bare har skjedd i år. Innimellom stopper det opp noen måneder og så fortsetter bedringen i rykk og napp igjen. I 2015 hadde jeg en god periode fra mai og ut året egentlig. Selvfølgelig var det svingninger og dårlige dager innimellom, men ingen kræsj. Jeg blir også dårligere på det nivået jeg er nå, ikke like dårlig som jeg ble på det verste. Det kan du lese mer om her.
Det er utrolig godt å være i bedring. Å få meg selv tilbake igjen. Å få utvide horisonten min og aksjonsradiusen. Å treffe og prate med mennesker jeg ikke har sett på mange år. Å være mer sammen med mine. Jeg har hele tiden vært veldig bevisst på at uansett hvor dårlig jeg er, så er dette livet mitt. Jeg mister det ikke. Jeg setter det ikke på vent. Men med bedring får jeg leve litt mer som jeg ønsker, uten at sykdommen begrenser alt.
I perioden mai til september hadde vi masse besøk av den nærmeste familien. Mamma/bestemor var her to ganger. Pappa/Bestefar hadde med seg yngste nevø/fetter hit ei uke. Lillesøster kom med sine tre og var her 12 dager. Det var stort! Så utrolig lenge siden vi hadde vært så lenge sammen. Lillebror var også her en tur i nydelig augustsommervær med «mye» utetid. Skikkelig hjertepåfyll på ha alle mine nærmeste her sammen med sønnen min og meg❤️
Lillesøster og niese tok med sand fra Torghatten så jeg fikk «bade» med lukt av saltvann ❤️
Jeg er utrolig heldig. Jeg har mange gode venner. Venner som holder ut med sykdommen min og som holder kontakten i år etter år. Venner som kommer på besøk. Venner på nett. Venner som drar meg opp når tungsinnet drar meg ned. Venner som ser forbi sykdom og ser meg. Venner som gleder seg minst like mye som meg over alt det fine jeg har opplevd i år. Som deler gleden over bedringen. Som har vært med meg på noen av opplevelsene. I år har til og med jeg besøkt noen av disse vennene og flere står for tur til å få besøk i løpet av neste år. På lik linje med familien min må jeg si at dere virkelig er med på å holde meg oppe ❤️
Så hva har jeg gjort for første gang på evigheter i 2015?
I juli fulgte jeg sønnen på flyplassen.
Rulliken og jeg forhåndsstemte helt alene 😊
Har vært «masse» ute! Til og med i sola med musikk på øret 🌞🎶
Rulliken og jeg var på konferanse på skolen. 
Har vært mange ganger i postkassen. I desember var det ekstra kjekt å gå dit for da fikk jeg adventskalender i postkassen av den fantastiske adventsmusa 💜
Ut på tur 😊 Her er jeg i Svarthopen som er et kjempefint turområde. Har også gått små turer i nabolaget.
Sittet på i bil opptil flere ganger.
3. juledag var jeg i idrettshallen og så sønnen spille fotballturnering 😄⚽️ 
Første butikktur på ca 6 år ble Prix. Etter det har jeg vært innom flere andre butikker.
Dette var de store tingene jeg har gjort. Det er mange små ting også som jeg klarer nå, som jeg ikke gjorde før. Jeg kan f eks dusje og vaske håret selv stort sett annenhver dag, til og med på dager der jeg skal andre ting, som julaften f eks. Jeg kan hjelpe sønnen min med lekser, jeg har så smått begynt å lære meg spansk, jeg prøver å få en tur utfor døra hver dag, om det så bare blir rett ut på trappa. Jeg holder på med bok nr 28 år i år! Tenk det! På det verste klarte jeg kun å lese litt i ukeblader. Prøvde jeg meg på bøker, så hakket jeg bare om og om igjen på samme setning uten å klare å sette den sammen til den meningsbærende enheten som en setning jo er. Jeg har montert en kommode sammen med sønnen. De siste årene har jeg kjøpt de fleste julegaver selv. I år pakket jeg også inn alle gavene. Jeg har spilt en del piano. Jeg kan høre musikk. Jeg kan steike egg, gå ut med søpla. Jeg kan se en hel film i strekk, til og med actionfilmer går bra nå. Jeg har sett Downton Abbey på «direkten» i steden for opptak.
Jeg har danset i regnet og fått snø i håret. Jeg har stått på trappa i lyn og torden. Jeg har sittet ute og sett på nordlyset.
I juli var Rulliken og jeg ute på tur for første gang på 10 måneder.
Da traff vi en person på veien og oppdaget etter hvert dette:
Nå har vi vært kjærester i snart fire måneder ❤️
Jeg startet 2015 med en oppetid på 5 timer og 20 min og går ut av året med en oppetid på seks timer. Selv om ikke økingen har vært så stor, så er det stor forandring på hva jeg tåler av sanseinntrykk. Jeg har også hatt et forholdsvis lavt symptomnivå og lav sykdomsfølelse de siste månedene, når jeg har hatt bedre balanse mellom aktivitet og hvile. Jeg har sovet betraktelig bedre siste halvår enn jeg har gjort tidligere og det er utrolig godt. Da er det også mulighet for å hente meg inn igjen raskere, dersom jeg havner utenfor grensene mine. Nå er det gjerne nok med et døgns tid, så er formen sånn noenlunde igjen.
2015 er straks over, og det er på tide å ønske 2016 velkommen. Måtte du ha med deg minst like mye bra som det året som har gått – for oss alle 💚
Da gjenstår det bare for meg å ønske alle dere som leser et riktig godt nytt år. Tusen takk for at dere følger meg på veien. Jeg har uten tvil verdens beste heiagjeng 💖
Tornerosesverden 