Vi har egentlig snakket om og planlagt det noen måneder. At vi hadde lyst å prøve oss på en liten tur i sommer. Det har vært mye fram og tilbake med hvor og hvor lenge. Vi har lagt planer, bestilt overnatting, ombestemt oss og avbestilt. Til slutt landet vi på en tur til Mo i Rana. Det er et stykke unna, men samtidig en overkommelig avstand fra Brønnøysund. Og der kunne vi også besøke sønnen og kjæresten hans til kjærestesamboeren min.
Vi kjørte lørdag formiddag. Bodde på Meyergården hotell i to netter. Tok en svipptur innom Sverige og handlet litt på hjemveien i går. To netter borte var akkurat passelig. Veldig kjekt å komme meg bort litt, men samtidig godt å komme hjem igjen. Jeg er glad i faste rutiner og hverdager også, selv om overgangen fra ferie til roligere dager blir litt tøff. Men det er det vel for alle…?
Vassepause på hjemveien. Godt når det er 27 gr i lufta 🌞
To dager borte er kanskje for lite til å kvalifisere til ferie, sånn egentlig. Det er vel mer å regne for en helgetur, særlig siden vi var borte fra lørdag til mandag. MEN – når jeg ikke har vært borte fra huset eller byen på 4,5 år, da må det være lov å kalle det for en todagersferie 😊 Og noen ferie siden jeg ble syk for snart sju år siden har jeg heller ikke hatt, bortsett fra da vi var i Bergen tre uker etter at jeg ble syk. Da havnet jeg på sykehus i tre dager og resten av tiden var jeg veldig dårlig, så den turen kvalifiserer nesten ikke til og kalles ferie heller.
Det er ikke bare når og hvor og hvor lenge som krever planlegging. Når man drasser rundt på en ME, så må også andre ting planlegges. Når kan jeg hvile? Når og hvor kan vi spise? Under kjøreturen må jeg passe på å få gått på do på de bensinstasjonene som finnes 😉 Hjelpemidler som ørepropper, sovemaske, filterbriller, hodepute, ja til og med dusjkrakk måtte med 🙊 Rullestolen stod i bilen, men den ble faktisk ikke brukt. Vannflaske må alltid være med, går egentlig ikke noe sted uten, tørst som jeg alltid er. LavFODMAP-knekkebrød og en tube med baconost ble også pakket, så jeg visste jeg hadde mat hvis jeg trengte det.
Klar for hvile i bilen 😉
Jeg har hatt mange «tenk at jeg klarer»-opplevelser på denne turen. Jeg blir nesten fascinert over at det virkelig går an å tåle og klare så mye nå som var så uoverkommelig og frembrakte så voldsomme symptomer tidligere;
- Jeg tåler lyder, lukter, lys og bevegelse på en helt annen måte enn før. Det er nesten som jeg kan si at disse intoleransene har blitt borte. De er i alle fall veldig reduserte.
- Jeg kan spise ute. Kan prate med andre, ha det hyggelig og føle meg frisk og vanlig 💚
- Jeg kan gå litt. Ikke for lange avstander, men betydelig mer enn før.
- Jeg klarer å sitte på i bil uten å bli helt utslitt. Ble ikke engang bilsyk.
- Jeg får sove i en annen seng på et annet rom enn mitt eget.
- Jeg klarer å spise i en stor frokostsal sammen med mange andre mennesker.
Selv om jeg klarte mye, så var det også en god del hvile på hotellrommet. Spesielt på søndagen. Var ute og spiste, men bortsett fra det lå jeg nå der. Det er egentlig greit, for sånn har jeg det jo her hjemme også, og nå lå jeg jo tross alt i en annen seng i en annen by.
Stakk en pokémon innom på dyna mi – koselig med besøk 😜
Det var også godt å være i en annen by på den måten at jeg kunne fremstå som frisk. Bortsett fra de jeg var sammen med der, så kunne ikke andre vite at jeg egentlig har ME og er sengeliggende 17 timer i døgnet. Der var jeg bare en helt vanlig dame som var på tur med kjæresten og traff familie der. Som var ute og spiste og koste seg.
Undercover ME-syk er ute og spiser 😎
Jeg må innrømme at jeg var spent før jeg dro på hvordan dette kom til å gå. Glegruet meg. Jeg visste jo at det kom til å gå sånn noenlunde greit, hadde jeg ikke trodd det, så hadde jeg aldri dratt. Samtidig er det et psykisk aspekt i å prøve nye ting. For tenk om… Enn hvis… Så sånn sett må jeg presse meg noen ganger. Bare hoppe i det. Ikke tenke for mye. Bare ta ting som de kommer. Men selvfølgelig er dette noe jeg kan gjøre fordi jeg er blitt mye bedre. Da jeg var dårligere hadde det å tatt en slik tur vært galskap og ville nok sendt meg i en voldsom forverring.
Så jeg er veldig glad vi dro. Vi hadde fine, koselige dager ❤️ Ikke en sånn «springe rundt»-ferie, men en overkommelig tur for meg. Det var greit å «teste» formen og bli tryggere på at jeg klarer og tåler.
Samtidig er det veldig godt å være hjemme nå. Blir nok her en stund 😉
Tornerosesverden 