«Knapp nok» av Helene Larsen

  
En av grunnene til at jeg liker å lese er at da får jeg reist. Får inntrykk fra andre deler av verden og ting jeg ikke vet så mye om fra før. «Knapp nok» er også en sånn reise. Ikke i et annet land, men i hvordan det oppleves å være jente med Asperger syndrom. 

  
I boka forteller Helene om hvordan oppveksten har vært, om hvordan hun har gått inn og ut av psykiatrien og om jakten på en diagnose. Da Asperger diagnose kommer da hun er 30, har hun også en del andre diagnoser, blant annet anoreksi.

Helene forteller åpent og ærlig. Hun kommer inn på mange aspekter ved livet. Hvordan hun trodde/ønsket at livet kunne ha vært og hvordan det er. 

Helene føler at hun ikke mestrer denne verden. Men gjennom boka si har hun er sterk og tydelig stemme. Hun forklarer slik at vi som ikke har denne diagnosen kan ane noe om hvordan det er å leve med den, i den grad det er mulig for oss utenfor å forstå. 

Helene er tydelig på at hun ønsker å dø, fordi livet er så vanskelig å få til. Dette er sterk lesing. Kunne ønske hun hadde sett at hun også har en plass. En plass for de nærmeste rundt henne. For dem er det nok å være. En plass for alle oss som leser boka og bloggen hennes. Kanskje hjelper hun andre med asperger å forstå seg selv bedre og hun øker absolutt kunnskapen rundt syndromet slik at vi som er rundt kan bli bedre hjelpere og legge mer tilrette enten det er som pedagoger, helsepersonell eller pårørende. 

Boka har et billedlig språk. Det drives framover av stemmen til Helene. Hun assosierer mye. Starter et sted og havner plutselig et annet. Men det er alltid en rød tråd dit. Noen ganger kjente jeg at jeg måtte roe ned det høge tempoet. Lese litt saktere slik at jeg fikk med meg de fine språklige bildene og forklaringene. Med ME, som jeg har å forholde meg til, ble drivet i teksten noen ganger slitsomt. Da kan jeg bare undre meg over hvordan det er å ha et slikt tempo i hjernen som fortelleren har. 

Tror ikke jeg skal si så mye mer om boka. Anbefaler å lese den for Helene sier det meste så bra der selv. Det er hennes stemme som er viktig i denne sammenhengen. 

Helene har også en blogg; aspergerinformator. Der legger hun ut et nytt innlegg hver dag kl 15. Anbefaler dere å følge den også. 

«På liv og død» av Wasim Zahid

Endelig har jeg fått lese Wasims bok «På liv og død – en leges bekjennelser» som kom ut på Kagge Forlag i 2013. 



Leger omgås liv og død hver eneste dag. De hjelper til når et nytt liv blir til, og bidrar til at andre menneskeliv reddes. Men å være lege betyr også å gi budskapet til de pårørende om at deres kjære har gått bort, eller å fortelle at den sykdommen som plager deg aldri kan bli leget. Legen Wasim Zahid har i flere år formidlet legehverdagen via Twitter, Aftenposten og andre medier. I denne boken forteller han om dette yrket som er så fullt av store dilemmaer og sterke historier.  Zahid berører etiske problemstillinger, som når man skal avslutte en behandling, eller hvordan man best manøvrerer i en sykehushverdag med stadige budsjettkutt. Men først og fremst møter vi pasienter i de mest dramatiske dagene av deres liv. Det er gripende beretninger, fortalt med empati og engasjement. (http://kagge.no/index.cfm?tmpl=butikk&a=product_inline&b_kid=1044807&b_id=1195674)

Jeg likte boka godt. Fortellermessig synes jeg den starter litt forsiktig, men etter hvert kommer engasjementet tydelig frem og som leser får man inntrykk av at her er en lege som virkelig bryr seg. En lege som er veldig opptatt av pasientene sine og sin egen rolle som lege. Opptatt av ulike etiske dilemmaer og lærer av sine feil. En lege som i alle fall jeg tok meg i å ønske meg som fastlege nå som jeg er uten, igjen. 

De etiske problemstillingene i boka er mange. Han skriver om døden, om hvordan pasient- og legerollene har forandret seg i vår tid med masse informasjon tilgjengelig over alt. Han skriver om smerte, tro og håp. Om alderdommen. Han er åpen og ærlig om hva han mener. Boka avsluttes med et kapittel om veien videre, både for han som lege, for oss som samfunn og enkeltmennesker. 

Det er mye å kjenne seg igjen i i boka. Uansett om man har vært lite syk eller er kroniker. Mange ting som setter tankene i sving. Hvordan er jeg som pasient? Hvilke legetyper har jeg truffet og hvordan har jeg blitt møtt? Han tar også opp problemstillingen om vi er for mye syke og går til legen raskt for små ting. Det er mange gode poenger og refleksjoner i boka. Pasienthistoriene er både fine, triste og sterke. 

Jeg vil anbefale denne boka til dere som ikke allerede har fått lest den. Tror det er mye å reflektere over uansett om man er lege eller pasient. For oss som ikke er leger gir den også et godt innblikk i hvordan legehverdagen er. 

«Kunsten å…» av Jan-Philipp Sendker

«Kunste å høre hjerteslag» og «Kunsten å være den man er» er to vakre bøker.

I den første boka møter vi Julia, en vellykket advokat fra New York, som drar til Burma på jakt etter faren sin. På den reisen får vi høre om en storslagen kjærlighetshistorie. En vakkertrist bok.

I den andre boka møter vi Julia igjen ti år etter. På nytt ender hun opp med en tur til Burma. Denne gangen får vi høre historien til den burmesiske enken Nu Nu. Vi følger også Julia på hennes leten etter hva som er viktig i livet.

Jeg liker å dra til andre land når jeg leser. Gjerne land jeg ikke vet så mye om fra før. Jeg likte også godt kontrasten som kommer fram mellom Julias liv i New York og det mer enkle livet i Burma.

Dette er to bøker jeg absolutt vil anbefale. Egentlig håper jeg på en bok til om Julia – eller kanskje ikke? Kanskje jeg heller selv skal spekulere på fortsettelsen?

«Forestillinger om et hjem» av Linn Rottem

En foruroligende fortelling om å ville gjøre det rette når ingen valg fremstår som riktige – og om å leve side om side med et menneske som har mistet seg selv.

Familielivet til skuespilleren Hallvard, forlagsredaktøren Sara og deres 15 år gamle datter Agnes blir brått endret da Sara havner i en bilulykke og våkner fra koma med en alvorlig hjerneskade. Til tross for at Sara er uten språk og fullstendig pleietrengende, insisterer Hallvard på at hun skal bo hjemme. Romanen følger far og datter i forsøket på å skape en ny hverdag. Men kan de gjøre Saras liv meningsfylt? Og i så fall, for hvem?

 

Forestillinger om et hjem er Linn Rottems debutroman. En roman jeg har ventet på i mange år, for å være helt ærlig 😉 Helt siden jeg leste norsktekstene Linn leverte inn på ungdomsskolen.

 

Da jeg først startet på boka, klarte jeg ikke å legge den fra meg igjen. Måtte bare gråte meg gjennom den. Det er nemlig en sterk og realistisk bok. En skildring av en far og en datter som får hjem sin hjerneskadete kone og mor. Synsvinkelen skifter mellom far og datter, og siden Linn har brukt allvitende forteller får vi vite hva de tenker og føler. Innimellom kommer også utdrag fra Fruen fra havet som er forestillingen Hallvard spiller i for tiden. Disse utdragene er med på å underbygge det som skjer i løsrivelsen Hallvard og Agnes har fra Sara. Samtaler mellom Hallvard og legene er også med. Listet opp med hvem som sier noe og bruddstykker av samtaler. På den måten får forfatteren fram hvor kaotisk situasjonen og disse samtalene må fremstå for Hallvard og Agnes. 

 

Hovedpersonene i boka er absolutt troverdige. Den 15-årige Agnes som på et vis ennå er et barn, men samtidig plutselig må bli mer voksen. Må ta seg av både mor og far. Være den sterke og trøste far og si at det kommer til å bli bra. Er den flinke og snille utad som samtidig sliter med hat og sinne. 

 

Hallvard har et sterkt ønske om at alt skal bli som før. Familien skal være de tre som de alltid har vært. Vil ikke ha alle pleierne der. Vil være alene. Samtidig som de er de tre, så er de ikke det likevel. Selv om Sara er der, så får de ikke noe kontakt med eller respons fra henne og savnet er stort.

 

Denne boka traff meg veldig. En av grunnene er selvfølgelig at det er en veldig god bok. Den er godt skrevet, realistisk og troverdig. Følelsene til hovedpersonene er veldig gjenkjennelig. Kanskje fordi jeg selv er mamma og syk. Ikke hjerneskadet, men har ME som gjør at jeg i perioder føler at jeg forsvinner. Den jeg var/er blir borte innimellom. Jeg kjenner igjen mange av reaksjonene rundt meg med sinne og hat, sorg og fortvilelse. Og selvfølgelig mine egne forestillinger av hva et hjem er. Og i disse forestillingene blir ikke mammaer skadet eller syke. Men i virkeligheten blir noen det. Da må forestillingene gjøres om. Man må gjøre endringer og tilpasse seg situasjonen.

 

Hvordan det går med Hallvard, Sara og Agnes får dere lese selv. Og det håper jeg absolutt dere gjør. Jeg kan absolutt anbefale denne boka. Ikka bare fordi Linn er en tidligere elev, men fordi det rett og slett er en god og leseverdig roman.