Jeg elsker livet mitt ❤️

Jeg tror det viktigste jeg har lært etter å ha vært syk med ME i 7 år, er at livet ikke er enten-eller, det er både-og. Jeg kan ha det bra og dårlig på samme tid som jeg også kan være glad og trist. 

Jeg tror vi har en tendens til å strebe etter det perfekte; det gode, det bra, det beste av alt, det fineste. Men på samme måte som vi mennesker er sammensatte, så er også ting rundt oss det. Det du trodde var perfekt viste seg å ikke være det likevel, da det kom til stykket og du oppnådde det. For du kan vel gjøre bedre? Du kan vel bli finere? Tjene mer? Oppnå mer rett og slett?

Jeg tror det er en nyttig erfaring å oppdage at det er greit med både- og. Det går an å være lykkelig da også. Godt nok kan være helt supert. 

Perfeksjonismen er et jag. Jeg vet det. Jeg har vel vært der. Å klare det perfekte er som å gå på fjelltur som barn, du når aldri toppen, for det du tror må være den, viser seg å være bare nok et steg på veien. 

Så hva gjør man da? Fortsetter å lete og jakte på det perfekte er et alternativ. Å godta å gjør ditt beste et annet. Si at så mye legger jeg i dette og det er bra nok for meg. 

Jeg har blitt friskere de siste 3,5 årene. Er langt fra frisk, men er veldig mye bedre enn jeg var på det dårligste. Oppetiden på 2,5 timer hver dag er byttet ut med en oppetid på 7 timer. Bare det er nok til å gjøre meg glad og takknemlig. 

Jeg har en fantastisk sønn, kjæreste familie og venner. Mennesker som har vært her for meg hele tiden mens jeg har vært syk. Mennesker som har dukket opp underveis. Mennesker som løfter meg opp og får meg til å føle meg betydningsfull. Mennesker som trenger meg. Mennesker som er glade i meg og som jeg er glad i. 

Hele tiden mens jeg har vært syk, har jeg vært veldig bevisst på at jeg lever. Ikke slik jeg ønsker, men jeg lever. Selv da jeg så vidt klarte å dra meg ut av sengen for å spise og gå på do opplevde jeg fine ting, ikke minst takket være menneskene i livet mitt. En koselig prat her, en blomst der. En telefon. En melding. Mennesker som viste at de brydde seg. Mennesker som ga meg verdi da jeg ikke så at jeg hadde verdi selv. Mennesker som stod rundt og heiet. Hvis jeg ikke levde da jeg var på det sykeste, ville jo det betydd at alt det gode ikke skjedde, men det gjorde det.  

Men livet har også vært tøft de siste 7 årene. Jeg innrømmer det. Det har vært en lang sorgprosess som ser ut til å bli evigvarende selv om styrken nok avtar med tiden. Det er så mye jeg har mistet og gått glipp av. Det har vært tøffe perioder psykisk. Ikke minst har det vært knalltøffe runder med sterke symptomer og stor grad av sykdomsfølelse. Timer og dager der jeg bare har konsentrert meg om å holde ut, minutt for minutt. 

Men jeg har faktisk aldri tenkt at jeg ikke vil leve. Det er jo det jeg mest av alt vil. Det er jo derfor det blir så tøft med symptomer, sykdomsfølelsen og alt det som holder meg nede. Jeg vil opp og ut! 

Livet mitt har endret seg veldig de siste månedene og årene. Jeg har fått et liv utenfor huset også. Ikke hver dag, men innimellom. Jeg kan ikke gjøre akkurat hva jeg vil, men jeg kan gjøre mer enn på lenge. Jeg må fremdeles hvile, men ikke like lenge som før. Jeg har fremdeles symptomer, men ikke like sterke som før. Jeg er syk, men jeg er friskere. 

Lykke. Å være lykkelig. Noen sier at dette bare er en følelse som svever forbi. Litt kortvarig. De færreste av oss går vel rundt i en evig lykkerus? 

Jeg kjenner stadige glimt av lykke. Når man har vært fratatt så mye som jeg har vært de siste årene, så er det rett og slett lykke å få det tilbake. Tenk deg bare å kunne handle egen mat. Gå små turer. Trene litt. Delta sammen med familien. Se sønnen spille fotballkamp. Trene litt. Ta meg et sjøbad. Dra på ferie. Gå på kino. Shoppe litt. 

Lykke er ikke nødvendigvis bare de store tingene, men også de små gode som man tar seg tid til å nyte. Samvær med andre mennesker. Det å le sammen. Tulle og herje. Kjenne regnet i ansiktet. Sitte ute i sola. Lytte til musikk. Få en god klem. Smøre min egen mat. Vaske håret mitt selv. Ta en dusj når jeg ønsker det. 

Så ja, jeg elsker livet mitt. Det var ikke sånn det skulle bli, men det er slik det er. Hadde jeg kunnet valgt, hadde jeg selvfølgelig levd et friskt liv, men jeg kan ikke velge. Jeg har det jeg har. Det er langt fra perfekt. Det inneholder både glede og sorg. Jeg har det både bra og dårlig. Men det er mitt liv. Og jeg er utrolig glad og takknemlig for det ❤️

9 tanker på “Jeg elsker livet mitt ❤️

  1. Dette var godt å lese. Jeg smilte flere ganger. Jeg ble glad i hjertet mitt. Livet mitt er heller ikke sånn det skulle bli, men det er det jeg har. Og i dag skal jeg en liten tur ut i verden.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s