Jeg er fornøyd med kroppen og utseende mitt.

«Mamma, synes du at du er fin?» Spurte sønnen min meg for en tid tilbake. «Jaaaa,» svarte jeg mens jeg dro litt på det. «Jeg er vel fin nok.» «Gjør du?!?» Kom det vantro fra han da. «Det er det jo nesten ingen som gjør.»

Det er så trist at det er slik.

Jeg prøver å være fornøyd med meg selv og utseendet mitt. Jeg gjør virkelig det.

Det er bare det at når jeg står foran speilet, så er det så lett å starte på «Finn 10 feil»-leken igjen. Skanne over kroppen og zoome inn på feil etter feil.

Nesen er for stor
Øyelokkene henger
Hodet er for stort i forhold til bredden på skuldrene
Kviser (Hva er den greia liksom? Burde man ikke være ferdig med kviser når man er over førti??)
Dinglende overarmer
Slapp rumpe
Appelsinhud på lårene
Hår som vokser ut på steder det ikke skal vokse hår
Bakoverknær
Rynker

Og hvorfor stoppe på 10? Er jo slett ikke noe problem å finne verken 10 eller 20 feil til. For hver feil som zoomes inn blir jeg styggere og styggere. Alle vet jo at så mange feil satt sammen umulig kan bli fint. Og alt jeg ser er «for stort», «for mye» eller «for lite».

Sånn holder vi på. Plukker oss selv fra hverandre. Deler oss opp i grusomme småbiter som så settes sammen til en fæl enhet igjen.

Og det er så trist. Og vi blir tristere og tristere jo flere feil vi finner. Leste forresten et sted at det nyeste innen skjønnhetsoperasjoner nå er øreflipper, men jeg har ikke fått sjekket om mine er bra nok eller ikke, derfor kom ikke de på «Topp 10»-lista 😜

Se deg rundt neste gang du er sammen med andre. Se så mange fine mennesker det finnes. Så mange flotte personer. Så mange som er vakre både utenpå og inni. Men spør du dem hva de synes om seg selv, så er fryktelig mange misfornøyde.

Det er så trist.

Det handler altså til dels om øynene som ser. Sett gjennom andres øyne får du virkelig se den flotte personen du er. Sett gjennom andres øyne så er det ikke viktig om du legger på deg eller tar av ett kilo eller to. Personligheten din sitter ikke i nesen eller forsvinner med det manglende håret ditt. Du er deg uansett, og i det er du verdifull for andre.

Vi blir bombadert med bilder av såkalte perfekte mennesker både i blader, på TV og på nett. Modeller som er sminket. Modeller som er operert. Bilder som er fikset på. Vi lever på denne måten i en virkelighet som ikke er slik den ser ut. Og dette vil vi leve opp til. Vi tror at vi må være slik for å ha det bra og lykkes her i livet.

Det er så trist.

Verst er det nok for barn og ungdom. De er i en periode i livet der de skal finne ut hvem de er. Hva som er viktig. Hva de står for. Samtidig er det vanskelig å skille seg ut. Alle vil så gjerne være likt. Så gjerne være populære og ha mange venner.

Vi som har levd noen år lengre enn disse ungdommene er jo fullstendig klare over at utseendet ikke er alt. Vi vet at vi har verdi uavhengig av manglende hår, for stor mage eller dissende lår. Eller gjør vi det? Legger vi voksne også for mye av lykken vår i denne kroppen som helt naturlig endrer seg etter hvert som årene går?

Vi som foreldre skal hjelpe ungdommene våre. Trygge dem på at de er verdifulle mennesker akkurat som de er. Vise dem at mangfold er bra. At ikke alt her i livet er avhengig av utseendet. Selvfølgelig må samfunnet også ta sin del av jobben her. Vi klarer ikke det alene.

Så hva kan vi som foreldre gjøre? Kan vi gjøre noe, eller står vi maktesløs overfor den påvirkningskraft som media, internett, blogger ol har på ungdommene våre?

Kanskje kan vi begynne med å være trygge på og fornøyde med oss selv? Er ikke det å virkelig vise ungdommene at vi mener det vi sier? Hvor troverdige er vi visst vi prater med fine ord, men viser barna våre at dette slett ikke gjelder oss selv?

Så jeg slår et slag for å kunne si (og være, men det sitter nok sikkert litt lengre inne) fornøyde med hvordan vi ser ut. Slutte å klappe oss på magen hele tiden og si hvor tykk vi er. Slutte å rekke tunge til oss selv i speilet for det er det eneste vi orker å gjøre så stygg som vi ser ut. Slutte å klage over slapp her og dingle der. Ikke si noe om for lite eller for stort. Virkelig vise andre at utseendet ikke trenger å ha så stor plass i livet vårt. Ikke gi det så stor plass at det går utover livskvaliteten vår.

Så hvordan får vi til å mene det da? Jeg tror første skrittet er å stoppe denne automatiserte skanningen vi setter i gang med én gang vi kommer foran et speil. Slutte å leke «Finn 10 feil»-leken. Si til oss selv at vi er bra som vi er. Sånn hjernevasking virker nok også, hvis vi gjør det mange nok ganger. Slutte å ta oss selv så høytidelig. Ikke alltid måtte fremstå perfekt.

Så da får vel kanskje jeg starte jeg da, siden jeg mener at alle dere andre skal gjøre det;

Jeg er fornøyd med kroppen og utseendet mitt.