Se meg!

I dag er det et gjesteinnlegg på bloggen. Innlegget er skrevet av min kjære lillesøster Bente Stenestø. Hun er sykepleier og jobber på et sykehjem. Selv om innholdet går en del på det å være sykepleier, så synes jeg det var allmenngyldig og noe flere skulle ha lest. Det førte i alle fall til en del refleksjoner hos meg. Heldigvis fikk jeg «ja» da jeg spurte om lov til å dele teksten her, så da får dere også lese. 

God lesing! 

 SE MEG! – det betyr mer enn du aner

 

Vi trenger alle å bli sett – det er noe helt grunnleggende i oss mennesker fra vi er små. «Mamma! Se på meg!» – roper lille Ole som husker høyere og høyere. «Å, så flink du er!», sier kanskje mor. «Mamma! Se på meg!» – roper lille Lise som sitter øverst på rutsjebanen. «Å, så tøff du er!», sier kanskje mor», «Pappa! Se på meg!», roper lille Astrid i sin nye kjole. «Å, så fin du er!», sier kanskje far. Men er det dette barnet trenger? Å få høre hvor flink, eller tøff eller fin det er? Klart det er fint å høre disse adjektivene, men hva med å bare «se» barnet – helt uforbeholdent? «Ja! Nå følger jeg med! Nå ser jeg deg!» Om vi bare ser uten å skryte, vil ikke barnet da føle at det er ok å bli sett – også når det ikke bryter sine egne grenser? For er det ikke godt å bli sett bare for at en er den en er uten forventninger til prestasjoner?

 

Det er nettopp slik for oss voksne også. Vi trenger å bli sett! Det handler om å bli sett som et verdifullt menneske. For verdien har vi i oss nettopp fordi vi er. Etterhvert som jeg modnes, reflekterer og opparbeider meg både livs- og yrkeserfaring er dette tanker jeg gjør meg. Klart vi ønsker oss gode ord. Klart det er godt å høre at vi er flinke og fine, men mest av alt så ønsker vi bare å bli sett. Det er viktig for oss å bety noe for andre. Vi ser jo på hverandre hele tiden, men på hvilken måte? Vi har lært om oppmerksom lytting. Hva hendte med oppmerksom «se-ing». Har du sett en annen person i dag? Jeg mener virkelig sett? – Være seg en fremmed, en bekjent, en venn, en av dine kjære – eller kanskje en kollega?

 

Vi som jobber i helsevesenet er flinke til å observere pasientene, og det er nettopp derfor vi er på jobb – for å ha pasientene i fokus. Men vi er et team og et team som ikke jobber sammen og ser hverandre fungerer ikke optimalt. Dersom en eller to på basketlaget faller – og ingen legger merke til at de ikke spiller lenger – hvordan går det da med laget? Hva med å strekke ut en hånd og hjelpe lagkameraten opp? Hva med å løfte hverandre som kolleger? Vi jobber til det beste for pasienten. «Pasienten er i fokus», sier vi. Er det best for pasienten med individuelt fokus eller kollektivt fokus? Hvordan jobber vi som team? Er alle i teamet inkludert, eller har noen havnet bakpå? Går noen foran alene og viser vei? Går noen feil vei? Går man gruppevis eller går man sammen? Alle har vi våre ressurser, styrker og svakheter. Hvordan blir det for pasienten om alle på laget får utnyttet sitt potensiale? Se deg rundt! Tror du alle er trygge nok i seg selv til å vise hvem de er? Er det personen selv sitt ansvar å hente ut denne tryggheten, eller ledelsen sitt ansvar? Kan det kanskje hende at vi alle har ansvar for å løfte hverandre, gjøre hverandre trygge og «se» hverandre? Hva kan jeg gjøre for å gi deg bedre selvfølelse, selvtillit og motivasjon? Det som fungerer for meg fungerer nødvendigvis ikke for deg – men det er grunnleggende at vi blir «sett». Vær raus med positive tilbakemeldinger. Ta til deg positive tilbakemeldinger. Vær ekte! Vi skal ikke si alt vi tenker, men vi skal mene alt vi sier. -Og er det ikke godt å høre at noen sier «kjekt å se deg», «så fint at vi skal jobbe sammen i dag» – bare fordi du er den du er? -Og når vi skryter av noen, er det ikke fint å få et smil og et «takk!»? Det er lov å ta imot skryt. Vi skal ikke si alt vi tenker, men vi skal mene alt vi sier». Så ta imot fine ord! -Du fortjener det! – Og er det ikke kjekt om noen forteller deg et feiltrinn du gjorde under fire øyne, fremfor å fortelle det til andre? (Avvik skal selvsagt skrives, jeg mener ikke slike feil). Jeg vet at jeg foretrekker å få vite det først når jeg gjør en bommert. Det som er så fint når noe taes opp mellom de personene det gjelder, er at begge får muligheten til å oppklare misforståelser. Dersom det blir omtalt andre seg imellom vil man miste denne muligheten. Om du forteller en hendelse til noen og skværer opp med personen i etterkant. Går du da tilbake og forteller de andre at det hele berodde på misforståelser? Kan det være at du glemmer det og de andre fremdeles tror at det du fortalte var riktig? Noen ganger kan vi legge mer i noe som blir sagt enn hva avsender mente. Noen ganger trår vi feil. Er det ikke fint å få rettet opp i dette seg imellom framfor at det skal diskuteres av «alle» uten at du vet?

 

Jeg tror vi alle har følt oss utenfor i en eller annen sammenheng. Vi kan ikke gå rundt og tenke på dette til dagen, men noen ganger bør vi stoppe opp og spørre oss selv: «Er jeg en inkluderende person?» Det er fint og lærerikt å gjøre dette innimellom. Se deg rundt når du snakker med andre. Er alle inkludert i samtalen? Legger jeg til rette for at alle kan bli inkludert? Hører alle hva som blir sagt? Bildet jeg har på mobilen… viser jeg det til alle som sitter rundt bordet og lytter, eller bare de som er aktivt deltakende i samtalen? Glemmer du også dette innimellom? Det betyr ikke at vi er ekskluderende, -kanskje er vi ivrige i samtalen, opptatt av å formidle eller opptatt av å lytte? Men stopp opp likevel – av og til – noen ganger! Det er verdt det! – Og til deg som lytter i det stille; kast deg ut i samtalen! Utfordre deg selv! Du er verdt å lytte til! Inkluder deg selv!

 

Vi er alle ulike og har ulikt behov for å bli sett, ulikt behov for å få, gi – ja, og til og med – unngå – å få klemmer. Skal vi gå rundt og analysere hva vi tror andre trenger for å vite hvordan vi skal oppføre oss mot dem den eller den dagen? Klart vi ikke skal det. Men vi må være oppmerksomme på at vi alle kan være mer sårbare noen dager enn andre. Noen dager har vi ikke så stort behov for å bli sett, mens andre dager trenger vi det virkelig. Det er ikke så lett å vite hvem som har disse dagene når. Kanskje kan vi bli oppmerksomme på oss selv også, og ikke bare på hverandre. Jeg hadde en sjef en gang som kom på arbeid noen ganger og sa; «Jeg har en virkelig dårlig morgen i dag. Det har ingenting med noen av dere å gjøre. Jeg blir snart blid igjen, da åpner jeg døren». -Og så gikk hun inn på kontoret og lukket døren etter seg. En time eller to senere kom hun kvitrende ut fra kontoret og spredte glede. Ryddigere kan det vel ikke gjøres; hun gav beskjed om hvordan dagen hennes var, hun hadde ikke behov for å diskutere det med noen av kollegaene (noen ganger har man jo selvsagt det), men hun informerte. Hun som hadde en dårlig dag var bevisst på at det kunne virke negativt inn på kollegaene og «så» kollegaene med å være åpen om dette. Er det greit å si at «i dag har jeg ikke dagen?». Det betyr ikke nødvendigvis at man skal få lettere arbeidsoppgaver eller være nødt til å samtale om og fortelle nøyaktig hva det er, men kanskje er det godt å vite at «kollegaen min ikke er sur på meg i dag, det er noe annet som plager henne som jeg ikke har kontroll over». Den som har det vanskelig har ansvar selv for at dette ikke skal smitte over på andre, men kanskje med å «se» hverandre så kan det lette dagen litt – faktisk for alle parter.

 

Vi legger alle våre strategier for å takle dagene våre. Noen gjør det bevisst, andre gjør det mer ubevisst. Noen har kanskje følelsesregulering, mens andre har fokus på problemløsing. Vi gjør alle vårt beste ut fra de forutsetningene vi har i dag! Se deg rundt; tror du alle kollegaene dine har det kjekt på jobb? Tror du noen har det mindre kjekt? Hva kan du gjøre for å gjøre dagen til den eller de du tenker på et par farger lysere?

 

Vi er et team – og vi må løfte hverandre! – Vi må «se» hverandre!

Reklamer

7 thoughts on “Se meg!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s