Tør jeg stole på bedringen?

Det er på en måte noe forutsigbart og trygt med en form som stort sett er den samme. Dager som er OK og dager som forventet blir verre fordi jeg har gjort for mye. Jeg har strategier for disse dagene. Ekstra hvile både før og etter aktivitet for å hente meg raskest mulig inn igjen. Holde ut de dårlige dagene. Klamre meg fast i at det blir bedre når symptomene herjer som verst. 

I mai begynte bedringen å komme igjen, etter at jeg hadde stått på stedet hvil i ca ni måneder, og hatt perioder med mye dårlig form. Siden da har den vart. Det går ikke jevnt framover. Det går litt fram, så stopper det der, så går det gjerne litt fremover igjen etter en stund. 

Så mye jeg har fått gjenoppdaget og gjort siden mai. Så mange gode opplevelser. Så mye tid med mine. 

Fremdeles holder formen seg. Kjenner at spesielt etter de litt større uteturene, så må jeg ta det mer med ro en stund, men noe kræsj har jeg ikke fått. Jeg kan ikke kjenne at jeg er i aktivitetsrus heller. Det kjennes absolutt ut som formen er slik som kroppen kjennes ut. Jeg har jo brent meg på det jeg trodde  var en bedring tidligere, som endte i et kjempekræsj. Jeg orker ikke det igjen. Jeg kjenner ingen steder at jeg klarer å falle ned en av de virkelig lange stigene i det stigespillet det til tider føles som jeg befinner meg i. 

Bedringen er utrolig fantastisk. Jeg tar meg stadig i å tenke «at det går an». At jeg kan klare alt dette. Tenk at jeg på en rolig dag klarte besøk to ganger, i tillegg til dusj og hårvask! Tenk at i går så dusjet jeg, fønet håret, var på butikkrunde, vi var fire til middag og jeg avsluttet dagen med film med kjæresten og sønnen hadde  overnatting! Og i dag er formen helt grei. 

Det er også litt skummelt med bedring. Jeg vet ikke lenger akkurat hva jeg tåler å gjøre og hvor lenge. Jeg må prøve meg fram. Tørre å ta sjanser. Satse på at det går bra. 

Men redselen for å bli skikkelig dårlig igjen ligger der hele tiden. Ikke så veldig fremtredende, men en liten stemme som  hvisker «tenk om». Tenk om det bare er aktivitetsrus denne gangen også. Tenk om jeg blir verre igjen. 

For etter å ha vært så syk i seks år, er det nesten som det er vanskelig å tro på at det faktisk går an å bli bedre. Stole på at denne gangen kommer det til å gå bra. Jeg føler meg på jyngende grunn. Som om jeg på en måte har mistet sikkerhetsnettet mitt. Som om jeg igjen kan risikere å falle dypt ned. Hva om jeg blir enda verre enn jeg noen gang har vært før? Det var jo det som skjedde etter de to virkelig store kræsjene jeg hadde i 2011 og 2012. Hvor havner jeg hvis jeg blir enda dårligere enn jeg var på det verste?

Så hva gjør jeg da? Når det virkelig føles som bedring, men jeg klarer ikke helt å stole på den? Jeg må nesten bare ta sjansen. Jeg kan jo ikke bli liggende her heller, i tillfellet jeg blir verre av å prøve. Jeg prøver også å finne forklaringer på bedringen, da er den mer til å stole på. Og så prøver jeg å ikke gjøre for store sprell, men ting som jeg mener jeg kan klare. Jeg bruker hjelpemidler og driver fortsatt energiøkonomisering og aktivitetsavpassing. Jeg øker bare oppetiden litt og litt. Er jeg for mye oppe noen dager, så prøver jeg å hvile ekstra andre dager. Jeg er blitt enda flinkere til å kjenne etter enn før. 

Jeg må nok bare liste meg fremover og lære å stole på bedringen. Satse på at det går riktig vei denne gangen. Andre har jo blitt bedre, så det skal være mulig. Samtidig er den lille redselen for å bli verre nyttig, tenker jeg. Den hjelper meg nok til å ikke bli for overivrig og overmodig. For jeg trenger en balanse her, mellom å prøve, men ikke gjøre for mye. Gi kropp og sanser mulighet til å venne seg til det nye jeg gjør. Jeg kan ikke gjøre ting før kroppen er klar, men samtidig trengs det nok tilvenning også. Jeg merker jo at å gjøre ting for andre eller tredje gang, er helt noe annet enn å gjøre det for første gang. 

Like etter at jeg ble syk sa legen min til meg;»Alt det du har gjort, det ligger der. Det kan ingen ta fra deg.» Det var så godt å høre der og da og tenke på at sånn er det, da jeg ble redusert til «være» og ikke klarte noe «gjøre».  Sånn er det nok nå også. Skulle jeg mot formodning bli verre igjen, så har jeg gjort og klart masse de siste månedene som jeg tar med meg. 

Jeg har så utrolig mye å være glad og takknemlig for – hver eneste dag. 

Reklamer

4 thoughts on “Tør jeg stole på bedringen?

  1. Heier fortsatt på deg! Fint å se at det går fremover og at livet steg for steg kommer tilbake. Torneroses søvn ser ut til å være slutt. Glem heller ikke, om det kan virke litt flåsete, noe det ikke er ment som, det som kommer lett – forsvinner også gjerne i samme tempo. 😉 Ønsker deg lykke til med jobben og alle de nye oppdagelsene du igjen møter. Tvi tvi og tommelen opp, for deg og alle de som er rundt deg og står deg nært.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s