Jeg blir alltid litt trist på 14. september

I dag er det seks år siden jeg ble syk. 

Egentlig er det ikke så lurt å huske sånne dager, men med min hjerne er det visst umulig å glemme. Men kanskje husker vi alle sånne dager da livet virkelig blir snudd på hodet? 

Så hva er det å si i dag som jeg ikke har sagt, tenkt og skrevet alle de andre 14. septemberne siden 2009? Ikke så mye, tror jeg. Jeg har vel på en måte blitt vant til disse årsdagene også. Sorgen er ikke så overveldende lenger, selv om den selvfølgelig er her. I dag registrerer jeg bare at jeg rett og slett er litt trist. 

Det er alltid lettere å takle disse årsdagene når formen er i bedring. Da virker ikke denne sykdommen så uendelig lenger. I alle fall ikke med det funksjonsnivået jeg har i dag. Da er troen på og håpet om at det faktisk blir bedre, mer tilstede. I tillegg er det jo mye god og spennende forskning som foregår. Kanskje er det mulig å få medisin innen ikke alt for mange år?

På samme måte som det er en del sorg i gleden, er det også glede i sorgen. Jeg er utrolig glad og takknemlig for alle de fantastiske menneskene i livet mitt. Dere holder meg oppe. Tenk at det har gått seks år og venner fremdeles kommer hit. Familien reiser i skytteltrafikk mellom Bergen og Brønnøysund. For en utholdenhet! Jeg har ikke opplevd å miste noen, det har heller kommet nye mennesker til. Det er så kjekt å ha både familie og venner å dele opplevelsen av å bli friskere med. Dere blir jo like glad som meg når jeg klarer noe nytt. Jeg har også fått en enorm heiagjeng i sosiale medier som jeg setter stor pris på. Det varmer å se at så mange leser, kommenterer og gleder seg med meg. 

Så selv om jeg ikke kan leve slik jeg ønsker, selv om dagene består av knallhard jobbing for å prøve å bli litt bedre, selv om jeg har symptomer hver dag, selv om sorgen over det livet skulle ha vært er en del av meg, så kan jeg med hånden på hjertet si at jeg har et godt liv. Jeg er meg. Jeg har mine rundt meg. Og det er det aller, aller viktigst.