Jeg kan ikke bare leve i nuet

Nytt år og nye forsetter. Overalt får vi beskjed om hva som skal til for å få perfekte liv. Vi skal bli slankere, sunnere, trene mer, og vi må leve her og nå. Ikke i fortiden eller fremtiden. Ikke drive å planlegge, men være tilstede i livet.

Når det er andre mennesker her, er jeg veldig tilstede. Litt for mye de siste gangene jeg har hatt besøk av familie. Det har vært et bevisst valg. Jeg har trengt å føle meg «friskere» sammen med mine. Jeg har trengt pause fra sykdommen. Det har vært riktig for meg å gjøre det slik. Det har vært kjempefine stunder. Nesten som i mine gamle, friske dager – bortsett fra at jeg sitter mye mer i ro nå 😉

Når sønnen min er her, er jeg tilstede for han. Det er der fokuset mitt er. Jeg trenger fremdeles mye hvile, men når jeg er oppe prøver jeg å være 100% tilstede sammen med han. Det er lettere å holde meg innefor planen min og få den hvilen jeg trenger når vi er i hverdagen, i våre faste rutiner, enn når jeg har besøk noen dager. Likevel hender det at jeg gjør for mye og er for mye oppe da også. Å presse et barn inn i faste tider er vel heller ingen naturlig ting. Det går ikke alltid an å si at Nå må mamma hvile og du må vente en time. Noen ganger må ting tas der og da.

Jeg er så heldig å ha mange gode venner som kommer på besøk. Da er det også lett å havne utenfor planen min. Være for lenge oppe. Prate meg inn i aktivitetsrus og bare kjenne hvor godt det er å være sammen med andre. For det er jo det jeg vil. Det er det jeg trenger. Jeg vil ikke ligge alene i senga i time etter time.

Når jeg gjør noe, er det også fristende å bare gjøre seg ferdig selv om oppetiden min er ute. Driver jeg og plages med ett etter annet kjennes det så greit ut å bare gjøre meg ferdig med det. Kanskje vil jeg bare se ferdig en episode av den TV-serien jeg holder på med, eller leste bare litt til. Noen ganger rydder jeg litt, eller fikser forskjellig og så går tiden. Jeg kan ikke det lenger. Jeg må passe på å holde meg innenfor tidene mine. Det er en grunn til at jeg har de tidene jeg har. De er der for at jeg skal klare å holde meg innenfor grensene mine og ikke gjøre for mye. For at jeg skal kunne klare å bygge opp energien og bli bedre på sikt.

Jeg vil være frisk. Jeg vil klare. Jeg vil være. Jeg vil gjøre.

Men kroppen min klarer ikke det.

På seinhøsten hadde jeg en tilbakebetalingsperiode. Nå har jeg en ny runde. Har startet på uke nummer to med dårlig form og kjenner mer og mer på at dette klarer jeg ikke. Jeg orker ikke disse kræsjene lenger. Det er så fryktelig å ikke få sove. Én kveld forrige uke gikk jeg og la meg og ble liggende hele natten. De andre nettene sovnet jeg kl 3.30, kl 6, kl 1.30, natt til fredag sov jeg ikke i det hele tatt. Fredag sovnet jeg kl 1, lørdag sov jeg faktisk 😊 Natt til i dag sovnet jeg i femtiden. Jeg klarer ikke disse våkenettene mer. Dvs nettene er for såvidt grei, men dagene er dårligere. Hele kroppen dirrer og skjelver. Jeg er selvfølgelig trøtt. Kvalm og svimmel. Til og med denne fæle svimmelheten der hele verden, eller kanskje det er jeg?, spinner rundt og rundt ligger på lur. Nakken og skuldrene er spente og vonde. Øresusen durer og går. Øynene er vonde. Pulsen spretter i været. Bare det å puste er en hel jobb. Jeg er utmattet, men likevel gira og har problemer med å falle til ro. Det er som om jeg ligger en cm over madrassen og ikke dypt nede i den slik som jeg gjør når jeg havner i dyp hvile.

Jeg tror jeg må slutte å leve så mye i nuet. Jeg må prøve å tenke mer konsekvenser. Jeg kan ikke bli sittende og sittende langt utover oppetiden min når jeg har besøk. Jeg kan være tilstede når jeg har besøk av familien, men ikke skjeie så fullstendig ut som jeg har gjort de siste gangene. Det går ikke. Jeg klarer ikke disse tilbakebetalingperiodene lenger.

Jeg kjenner at tårene triller mens jeg skriver dette. Det er så fælt å måtte begrense meg slik. Ikke få være mest mulig sammen med familie og venner. Kroppen min klarer ikke det. Jeg klarer det ikke. Jeg orker ikke disse fæle nedturene. Jeg blir mindre og mindre motivert for dem for hver gang. Å unngå dem er vel så og si umulig, men jeg kan ikke gå så hardt inn i dem med viten og vilje lenger. Jeg må tenke konsekvenser at det jeg gjør.

Så da må jeg følge mer med klokken når jeg er oppe. Jeg må bli strengere på at når tiden er ute, så er den det. Da må jeg i seng og prøve å få god hvile igjen. Er jeg for mye oppe én gang, må jeg prøve å hvile meg inn igjen seinere på dagen.

Dette blir ikke enkelt. Det kræsjer så voldsomt med livsgleden og livslysten min. Med den jeg er og den jeg ønsker å være. Men skal jeg bli bedre er det helt nødvendig. I tillegg til at jeg ikke orker disse store nedturene lenger. Det er så lett å havne i aktivitetsrus sammen med andre, når jeg blir glad, når jeg koser meg og har det bra. Dette betyr at jeg må prøve å dempe humøret mitt også. Være stille og rolig glad inni meg, i steden for denne veldige lykkefølelsen som dukker opp. Den sender meg nemlig rett i aktivitetsrusen.

Jeg må rett og slett ikke bli fullstendig fanget i nuet.