Vil sorgen noen gang blekne?

Alle har vi vel kjent på sorg. Vi har kanskje mistet noen, enten for at man ikke er så gode venner lenger, eller når noen dør. Da sørger vi.

Sorgen er gjerne mest intens til å begynne med. Etter hvert kommer tårene sjeldnere og man klarer å tenke på fine minner med glede, selv om savnet likevel er der.

Noen sorger er verre enn andre. Jo nærmere vi står andre, jo sterkere blir sorgen. Det er vel «prisen» vi må betale for å være glade i noen.

Men hva når sorg ikke oppstår på grunn av én hendelse, men kommer av en vedvarende tilstand. Hva da? Vil man da få sorgen på litt mer avstand etter hvert, eller vil den alltid ligge der like sterk?

Det er mye sorg i det å bli kronisk syk. Liv som ikke kan leves slik man ønsker. Håp og drømmer som aldri blir noe av. Å se at dette rammer så mange, ikke bare den som blir syk. Å føle seg maktesløs, handlingslammet og å ha satt noen i en ubehagelig situasjon man ikke kan fikse. For alt kan ikke fikses her i verden. Ting blir slett ikke alltid slik vi tror.

Det er også mye sorg i glede og mestring. Jeg kan ikke gjøre noe det er lenge siden jeg har gjort uten at sorgen også dukker opp. For med mesteingsfølelsen kommer også realiteten som et slag i magen – dette skulle du gjort så mange ganger. Det er slik livet ditt skulle vært. Det var et paradoks å oppleve at selv noe så bra som bedring hadde så mye sorg i seg.

Det er mange småting i hverdagen som trigger sorgen. Hver gang sønnen min skal på kamp eller turnering tenker jeg på hvordan det hadde vært med en frisk meg. Da hadde jeg vært der. Jeg hadde vært med på turer. Ikke fordi jeg ville følt meg forpliktet, men fordi jeg ønsker det. I flere år før jeg fikk barn selv, dro jeg på tur med andres barn, enten gjennom jobb eller idrett. Og nå, når det er tid for å gjøre det med mitt eget barn, så kan jeg ikke. Jeg klarer ikke engang å følge han til bussen når han skal dra.

Etter at jeg ble syk er jeg mest glad i hverdager. Dager hvor ting bare går og jeg kan være i min lille boble og føle at dette behersker jeg. Jeg klarer å være mamma. Men så kommer helger, turer og turneringer, arrangement, kamper, kino, TV-kvelder – alt dette som andre gjør, men som ikke er mulig å få til her. Dette går ikke over. Påminnelsen kommer for hver ting som dukker opp.

Det var ikke slik det skulle bli.

Går sorgen noen gang over, eller må man bare lære seg å leve med den? Vil man bli mer «vant til» at slik er det hos oss etter hvert som årene går, eller vil sorgen alltid være like sterk?

Hva skjer hvis man er så heldig å bli frisk? Tar man likevel sorgen med seg, eller nyter man da bare et friskt liv og alle de syke årene er borte? Trenger man å bearbeide denne sorgen i ettertid? Den må jo sette sine spor?

Kan man ha et godt liv med sorg hvis det er slik at man ikke kommer unna den? Er vi så redde for sorgen at hvis den er tilstede, så er ikke livet bra, eller klarer vi å gjøre den til en del av oss som bare er der? Kanskje blir den mindre «skummel» hvis vi bare lar den være der uten å gi den alt for mye oppmerksomhet. La tårene få komme når de må, men samtidig huske på alt vi har å være glade og takknemlige for.

Kanskje er det greit å leve et bradårlig liv hvor vi er gladtrist. For livet er så mye mer enn disse positive og negative ytterpunktene. Det er ikke slik at hvis ikke alt er perfekt, så har vi et dårlig liv. Mye går det an å lære seg å leve med. Finne de små tingene å glede seg over. Skjønne at når alt kommer til alt, så er det nok å være. Vi trenger ikke gjøre noe. Ta med oss sorgen. Gjøre den normal og til en del av oss. For det er ikke til å komme unna at dette livet ikke er et ønske, eller et valg. Men noen ganger blir ting som de blir.

7 tanker på “Vil sorgen noen gang blekne?

  1. Hei, du skriver så bra. De to siste innleggene dine gikk rett hjem hos meg, og jeg kjente meg så igjen. Det er så godt når ting blir satt ord på, og når man leser det man faktisk tenker det gjør noe ekstra.
    Fortsett å sette ord på ting, det leses med medfølelse og gjenkjennelse.
    Ha en fin helg.
    May-Rita

    Liker

  2. Tilbaketråkk: Så mye å være glad og takknemlig for | ToTo NeuroImmunologisk Kurativ Behandling

  3. Kjenner meg så veldig igjen i dette, sorgen er det jeg har slitt mest med etter tapt barndom. Jeg har ptsd og har mange utfordringer med det, men sorgen er det verste. Kanskje den vil være der, men kanskje man også vil finne noen nye gleder man ikke ville funnet uten denne veien…

    Sender en god klem og håper du kan få mange gode opplevelser på tross av alt, og at sorgen blir mindre og mindre ❤

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s