Endelig en rolig kropp – og hjerne

Jeg har nok vært mye i aktivitetsrus de siste ukene. Denne giringen der kroppen mobiliserer og lar meg gjøre mer enn vanlig. Denne tilstanden hvor det er så vanskelig å roe fullstendig ned. Noen ganger klarer jeg å roe kroppen, men hjernen lever sitt eget liv. Durer og går. Planlegger og tenker. Tviholder på tanker i redsel for at de skal bli borte og ting skal bli glemt. Hjernetåken, den som lå tung og tykk på det verste, er mye bedre, men fremdeles har jeg nok ikke en hjerne jeg kan stole helt på. En sånn krystallklar som husket det meste da jeg var frisk.

Aktivitetsrusen kommer i ulike grader. Noen ganger er den lett gjenkjennelig for både meg og andre. Det er de dagene der jeg knapt har landet i senga før jeg spretter opp igjen fordi jeg «skal bare». Da det kjennes ut som jeg ligger et par cm over madrassen. Dager der munnen går i ett og jeg gjerne prater fra hjernen min. (Det siste er forresten et litt artig fenomen. Jeg kjenner at tankene stopper, men samtidig fortsetter jeg å prate 😉 Som om det er en forsinket reaksjon mellom tanke og munn). Jeg er tørst og gjerne sulten, eller «har lyst på noe». Andre ganger kan kroppen være ganske rolig, men i hjernen er det full fart. Og så har man alle grader mellom disse to ytterpunktene.

I går roet heldigvis både kropp og hjerne seg da jeg gikk å la meg etter lunsj. Det er egentlig ofte først når alt roer seg at jeg merker at jeg har vært gira over lengre tid. Da er kroppen helt avslappet. I hjernen finnes bare en og annen flyktig tanke som jeg lett kan la dra forbi. Denne roen er så god.

Hvorfor havner jeg i aktivitetsrus? I perioder gjør jeg det veldig lett. Det skal så lite til som at jeg har mobilen med meg litt for mye i senga. I steden for at kroppen da svarer med symptomøking og større utmattelse, kamuflerer den dette og mobiliserer i vei. Jeg har drevet og kjøpt julegaver en stund nå. Da jobber hjernen med dette store deler av dagen. I går var jeg, oppdaget jeg plutselig, stort sett i mål. Har gave til sønnen min pluss litt småtteri igjen, men det haster ikke. Da kom roen. Da først klarte hjernen å legge bort dette.

Jeg har også vært ute med Rulliken noen ganger. Vært på besøk hos ei venninne – dvs Rulliken og jeg kjørte dit i ca 7 min, så lå jeg på sofaen hennes i 20 min før vi kjørte hjem igjen. Da var jeg helt utslitt da jeg kom hjem. Fikk hvilt bort det verste med én gang, men så kommer mobiliseringen. Har også fulgt sønnen min til skolen da han skulle på tur. Det var stort! Jeg har prioritert litt utetid for jeg kjente at jeg trengte litt av den friheten som Rulliken gir. Men det koster altså.

Jeg har også hatt besøk, både av familie og venner. Har fått kvittet meg med en sykkel og sykkelvogn. Fått ordnet håret. Pakket for flere turer sønnen min har vært på. Alle disse vanlige tingene som blir så store og tar sånn plass hos meg. Det spiller ingen rolle om det er fine ting, reaksjonen kommer uansett. Å glede seg er forresten en ting som lett setter i gang en aktivitetsrus.

Fordelen med en rolig kropp og hjerne er at jeg får direkte tilbakemelding når jeg overskrider grensene mine. Så må jeg hvile. Men jeg merker jo også da hvor lite jeg tåler nå som jeg driver med tilbakebetaling. For det er det som skjer. Når jeg er i aktivitetsrus, bruker jeg mer energi enn jeg egentlig har. Jeg overskrider stadig vekk grensene mine, men siden aktivitetsrusen kamuflerer dette, får jeg ikke den tilbakemeldingen jeg trenger. Så fortsetter jeg bare med aktiviteten. Dvs jeg har erfart dette så mange ganger nå at jeg vet at det er slik. Så jeg prøver å holde meg innenfor tidsrammen min, det jeg vet at jeg tåler, i steden for å lytte til den forræderske kroppen min som prøver å lure meg med at jeg er friskere enn jeg egentlig er.

En annen fordel med en rolig kropp og hjerne er at nå får jeg som sagt betalt tilbake den energien jeg skylder. Når jeg er ferdig med det, kan jeg begynne å spare energi. Bygge meg opp. Etter en stund kan jeg ta ut noe av den energien i mer oppetid f eks. Å være i aktivitetsrus blir jeg nemlig ikke bedre av. I beste fall blir jeg stående på stedet hvil, i verste fall kræsjer jeg og blir verre. Havner jeg i aktivitetsrus lenge nok, og lar den få eskalere, så vil det nok alltid ende i et kræsj.

Nå satser jeg på å klare å holde både kropp og hjerne rolig. Betale tilbake og klare å øke oppetiden med 10 min pr dag. Det er nemlig ni uker siden jeg sist økte oppetiden min nå.