Forbudte tanker

Jeg har en del ting jeg ikke bruker å tenke på. Tanker som jeg er rask å sende avgårde når de dukker opp. Dessverre er jeg ikke alltid rask nok. I dag dukket de opp og ble værende en stund.

Tanker om hvor lenge jeg egentlig kommer til å bli liggende her. Kommer jeg noen gang til å komme meg ut av dette? Er det slik livet mitt skal bli? Har jeg syklet, badet i havet, gått meg en tur eller reist på ferie for siste gang? Hvor lenge må jeg leve innenfor disse murene som sykdommen setter opp for meg?

I det siste har jeg tenkt en del på håp. Er håp alltid av det gode? Hvor mange ganger klarer man å få håpet knust? Da tenker jeg ikke nødvendigvis på håpet om å bli frisk, men mer oppnåelige håp som om å kunne vaske håret annenhver dag uten å bli verre av det. Om å kunne gå og hente posten kanskje én gang i uka. Om å være oppe mer enn ca 5 timer hver dag.

Så mange ganger, når bedringen kommer, begynner jeg å se for meg at nå, nå kan jeg klare mer. Nå må jeg vel f eks snart kunne klare å bli trillet på en matbutikk. Og så er ikke formen så bra som jeg trodde likevel og butikkturen må legges på is en stund til. Og hva betyr noen måneder, eller kanskje år fra eller til? Det er jo allerede snart fem år siden jeg var på en matbutikk sist.

Er det bra å leve i håpet hele tiden når det blir slik? Å forholde seg til det hver dag? Jeg tror kanskje ikke det. Egentlig har jeg det nok best når alt går i det vante. Jeg vet hva jeg klarer og hva jeg kan gjøre. Trenger ikke å få håpet opp og vurdere om kanskje? Kanskje?

Vi kan nok ikke leve uten håp heller. Jeg håper og tror at én dag blir jeg mye bedre, kanskje til og med helt frisk. Men det håpet lar jeg ligge litt i bakgrunnen. Orker ikke å forholde meg til det hver dag.

I morgen reiser sønnen min på ferie til Bergen for å besøke familien. Jeg skulle så gjerne vært med. Savner sånn å være sammen alle sammen. Savner å følge opp tantebarna mine slik jeg ønsker. Savner lange samtaler med lillesøster. Middager med familien, tull og fjas og å dra rundt på aktiviteter alle sammen. Har jeg gjort det for siste gang? Jeg jo tro at jeg skal gjøre det igjen. Men fem år er så utrolig lenge! Det er så lenge at jeg ikke klarer å forestille meg det engang. Tenk om jeg glemmer hvordan det var?

Alle disse tankene dukker nok ikke opp fordi jeg har mistet håpet. Det er sorgen over det livet jeg hadde. Mye har jeg selvsagt ennå og det er jeg utrolig glad og takknemlig for. Men mye er også tatt fra meg. Ting jeg ikke får igjen. Ting jeg aldri får være med på. Minner jeg ikke er en del av, annet enn at jeg var savnet.

Reklamer

9 thoughts on “Forbudte tanker

  1. Kjære Tornerose, så fint du skriver.
    Sart, varmt, ærlig og jeg ser at optimismen ligger der bak og lurer… Den må få lov til å ta seg en pause av og til og jeg tror det er viktig å bare være…uten å tenke på fortid og framtid.
    Åh, som jeg ønsker at du skal klare en tur til Bergen…en gang tror jeg at du klarer det!!! 🙂
    Tenk jeg har vært syk i 14 år og i perioder trodde jeg at jeg skulle dø, men det gikk rette veien og jeg har hatt min beste sommer på lang, lang tid. 🙂

    Hold ut litt til, snart kommer hjelpen og gjør deg frisk!
    Gode tanker fra meg. 🙂

    Liker

    • Tusen takk 😊
      Jeg kjenner jeg har behov for å bare være – her og nå. Ikke tenke på verken for- eller framtid. Egentlig skulle jeg gjerne blitt kjempegod til å meditere, så hadde jeg sluppet å tenke i det hele tatt alle disse timene i senga.

      Jeg er så glad for å «kjenne» deg 😊 Er så utrolig godt å tenke på hvor frisk du har blitt og at det er mulig 😊 Jeg holder ut. Livet er egentlig slett ikke så verst, sorgen har blitt en del av det og det er greit.

      Stor klem til deg ❤️

      Liker

      • -og kom deg til Bergen snart, hjembyen din som er så utrolig vakker. Jeg håper vi en dag kan møtes på den «blå steinen»… 🙂

        Liker

  2. Sender deg en stor klem ❤

    Sliter med de samme tankene på dårlige dager. Det er så alt for mye jeg vil se og oppleve! Jeg er alt for ung til at livet skal være over nå. Men en dag, da er det vår tur! Det må vi i alle fall ha tro på! I mellomtiden får vi prøve så godt vi kan å holde motet oppe. Kose oss med de tingene som er bra i livet – for hvis jeg bare tenker meg godt om, så er det fortsatt mye som er bra, tross all elendigheten. Ønsker deg en fin kveld – og at du finner tilbake til de gode tankene igjen ❤

    -Assa-

    Liker

  3. Denne teksten treffer meg. Overskriften din får meg til å svare at, nei forbudte tanker finnes ikke.

    Min erfaring med håp, både sånn i det daglige og i liv-og-død-kriser er at håpet alltid finnes der. Et eller annet sted, selv om jeg ikke tenker og føler at det er der. Tenker at det har noe med det å være menneske, det å eksistere å gjøre.

    Stundom, når jeg formidler min fortvilelse, til mennesker rundt meg, eller i dikt jeg skriver, så opplever jeg at folk tror håpet er borte, hos meg. Men som jeg selv opplever det, jeg har alltid håp, jeg gir aldri opp. Samtidig er jeg av dem som trenger å si det som det er, og forbudte tanker, eller følelser, det funker ikke for meg, den der sorteringen.
    Men det er meg, og det trenger ikke være sånn for alle. Fikk bare lyst til å respondere på den fine teksten din.

    Varme tanker til deg –

    Liker

    • Tusen takk for kommentar 😊

      Tenker vel på «forbudte tanker» slik at jeg prøver å unngå dem, fordi jeg føler at får de for stor plass, så tar de for mye av livsgleden. Men jeg er enig med deg i at håpet alltid ligger der. Og om jeg ikke klarer å finne det på de tristeste dagene, så dukker det veldig fram når bedring kommer. Det var ei som sa det så fint på Facebook siden min; at håpet er der, men det er ikke alltid vi bærer det fremst. Tror det ligger mye i det for min del.

      Liker

  4. Jeg tror at alle tanker må få lov til å komme. Og passere. Å stenge ute naturlige tanker blir både unaturlig og hemmende – vi lever i en vanskelig situasjon, og må la tankene rundt dette få lov til å komme. Også sorgen over alt det vi mister. Ingen tanker er forbudte eller gale. Uten å si at dette er enkelt – å ligge til sengs på et mørkt rom er det vanskeligste jeg har opplevd i mitt liv, og ikke noe jeg bagatelliserer. Tankene som jeg får, både da og ellers, er høyst reelle, og står i forhold til min livssituasjon. Men de kan endres, og ihvertfall aksepteres som fortståelige ut i fra vår situasjon. Vi kan ikke nødvendigvis klare å finne håp på vanskelige dager, men vi blir gjerne bedre nå og da, og DA ser vi håpet. Ihvertfall for en stund. Og det er vel dette håpet som fører oss videre på livets vei.

    Vi har ulike grader av ME, og opplever ulike grader av sengeliggende tid og oppegående tid, aktivitet og hvile. Uansett så tror jeg vi har mye å lære av hverandre, og hverandres situasjon. Ønsker deg gode dager fremover!!

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s