Akseptere, sørge og gjøre det beste ut av situasjonen

Jeg var heldig da jeg var blitt syk. Etter å ha vært syk i bare tre uker, havnet jeg på sykehus. Etter tre dager der, var det en lungelege som skjønte hva som feilte meg; postviral utmattelsessyndrom. Jeg fikk da beskjed om at etter hans erfaring kom det til å vare i uker eller måneder, kanskje opptil et halvt år.

Vet du hva jeg tenkte da? 1/2 år?!? Det er jo dritlenge! Glem det! Så lenge har ikke jeg tenkt å være syk! Finn en løsning for å bli bedre og kom meg igjen raskt, var min plan.

Etter å ha sjekket litt på nett oppdaget jeg aktivitetsavpassing og energiøkonomisering. Det ble man bedre av. Men ikke jeg. Ukene og månedene gikk, men i steden for å bli bedre, ble jeg bare verre. Fikk rare, skremmende symptomer. Det halve året kom – og gikk, uten noen bedring i sikte. Først etter 9-10 måneder begynte ting å roe og stabilisere seg.

Det ble måneder med trass; jeg vil ikke dette. Kan ikke ha denne sykdommen, den passer ikke til meg. Det ble måneder med fortvilelse. Måneder med redsel.

Etter som månedene (og årene) gikk, skjønte jeg at jeg ikke ble frisk. Da kom etter hvert aksepten. Jeg måtte bare akseptere at jeg er syk. At det er ME jeg har. At sykdommen har blitt kronisk. Nå er det ikke så enkelt at aksept er noe man gjør én gang, så er man ferdig med det. Jeg kommer stadig tilbake til den. Plutselig dukker det opp nye ting som må aksepteres. Ting jeg går glipp av.

Med aksepten kommer sorgen. Det var ikke slik livet mitt skulle bli! Sorg over alt jeg vil som jeg ikke kan.

Etter å ha akseptert situasjonen og kommet meg gjennom en del av sorgen, klarte jeg etter hvert å se litt lysere på situasjonen. Klarte å tenke mer løsningsorientert. Ble klar for å prioritere hva som er viktig for meg.

Med et veldig lavt funksjonsnivå må jeg nemlig prioritere. La ting som gir meg noe få størst plass i livet. Spre må-tingene utover slik at det også blir litt glede hver dag.

Jeg har vært heldig. Jeg har fått den hjelpen jeg trenger når jeg trenger den. Det gir meg mulighet til å prioritere meg selv og sønnen min.

Når det stadig vekk er ting som må prioriteres, så er det også nye ting som må aksepteres. Jeg trenger å si til meg selv at det er greit at jeg ikke får med meg f eks en forestilling på skolen. Konsekvensene av å dra dit blir for store. Men det skjer ikke uten at også sorgen blir innblandet. Det å akseptere, sørge og prioritere er altså en pågående prosess som jeg gjør ofte, gjerne flere ganger daglig. Etter hvert som jeg har gjort dette mange ganger går det nesten litt av seg selv. Men det er selvfølgelig slik at store ting som må prioriteres bort gir mer sorg enn små dagligdagse ting.

Det er fantastisk å være i bedring. Tenk å kunne prioritere ting jeg for et år siden nesten ikke kunne vurdere engang. Med å sammenligne hvordan det var på det verste med hvordan det er nå, blir det mye mestring og glede. Og sorgen får da også naturlig en mindre plass.

Slik har jeg prøvd å leve de siste årene. Akseptere det jeg ikke kan gjøre noe med. Både små og store ting. Sørge når jeg trenger det, og det gjør jeg. Har etter hvert skjønt at med kronisk sykdom kommer nok sorgen til å bli en følgesvenn gjennom livet. Og det er greit. Jeg er vant til at den er der nå. Den er ikke skummel eller farlig, men det har blitt en del av livet mitt. Den er ikke altoverskyggende, den bare er der. Har også oppdaget at det er helt greit å være gladtrist og å ha det bradårlig. Livet er ikke så kontrastfylt og enten-eller som man gjerne har en tendens til å tro.

Jeg har også oppdaget at på tross av en kronisk sykdom som gjør at jeg er sengeliggende mesteparten av døgnet og husbundet, så er livet godt. Det skjer mange fine ting. Jeg har mye å være glad og takknemlig for. Jeg har mange flotte mennesker som betyr mye for meg i livet mitt. Med å holde fokus på det som er bra, så får også det gode større plass. Det som ikke er bra tar jeg med, men prøver å gi det minst mulig oppmerksomhet.

Etter hvert som denne livsfilosofien har forankret seg, kjenner jeg at jeg har fått en ro over meg som jeg aldri har hatt før. Jeg har fått «indre fred,» som de sier i Kung Fu panda 2. Jeg vet at jeg har et «redskap» for å takle det som måtte komme. Ikke på stående fot og på strak arm, men ved å ta tiden til hjelp så kan jeg klare å akseptere, sørge og gjøre det beste ut av livet.

Reklamer

13 thoughts on “Akseptere, sørge og gjøre det beste ut av situasjonen

  1. Og jeg har lært mye av deg, og setter enda mer pris på ikke materielle ting, for det er bare ting. Det er mennesker som du som jeg setter pris på og er glad jeg har i mitt liv. Det mest verdifulle rundt meg er mine kjære😍, og der er du.

    Liker

  2. Så fint,gjenkjennelig og flott skrevet. Selv om jeg ikke er/har vært like syk, så er det mye likheter med det du skriver. Du er flink!! Håper dagen din blir kjempefin 🙂 Klem fra Nina.

    Liker

  3. Aksept handler litt om å lande – eller få en «indre fred» om du vil. Gjøre noe med det en kan gjøre noe med, og slippe det andre. Jeg vet at mine dager er bedre når jeg velger et slikt perspektiv og til slutt klarer å kjenne det «helt der inne» – for det er en prosess. Flott skrevet Trine – ønsker deg alt godt!

    Liker

  4. Å så flott skrevet. Er liksom midt opp i den sorgen jeg nå… skal forsøke å finne den aksepten da.. er ikke lett. Blir fortsatt veldig lei meg. Ei jeg prater med sa – du må akseptere og respektere sorgen – det er nok sant. Takk for fine ord – ønsker deg dager med fortsatt bedring ❤

    Liker

    • Takk 😊
      Ikke lett å finne den aksepten, men jeg tror man må gjennom sorgen for å finne den. Lei meg blir jeg også, og jeg tror det er noe vi må ha med oss, men etter hvert ser jeg tydeligere og tydeligere at livet inneholder så mye godt også. Dette ble slett ikke slik jeg hadde planlagt/tenkt/sett for meg/ønsket, men det er fremdeles livet mitt.
      Ønsker gode dager din vei også 😊

      Liker

  5. Ja, det er jo slik man må gjøre det. Klare å akseptere og få det beste ut av det lille livet man har igjen.
    Samtidig synes jeg det er vanskelig, fordi det er et press fra samfunnet om å «kjempe seg ut av sykdom», og ofte høres det ut som om det å akseptere en kronisk sykdom er å «identifisere seg med sykdommen» eller innta en offerrolle. Det er det jo ikke, det er rett og slett bare realisme og fornuft, å akseptere og tilrettelegge. Men jeg kjenner at jeg i perioder enda strever med dette.

    Liker

    • Ser den. Hvis man ikke kjemper eller gjør noe, så vil man liksom ikke bli frisk. Men så er det jo bare det at med ME så er det jo ikke så mye å gjøre – ennå. Bortsett fra å bestemme seg for å ha et best mulig liv – som selvfølgelig er en prosess og hard jobbing.

      Liker

  6. Tilbaketråkk: 2016 altså 😍 | Tornerosesverden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s