Glede og sorg

Det siste året har jeg vært så heldig at jeg har blitt bedre av ME’en. For en lykkefølelse det er å plutselig kunne klare selv!

Smøre mat gjør jeg nå som den mest naturlige ting i verden. I fjor klarte jeg ikke engang ordne agurk på brødskivene mine selv. Hårvask og dusj hver tredje dag er skikkelig luksus, mot fjoråret der assistenten vasket håret mitt en gang i uken og jeg tvang meg i dusjen hver fjortende dag. Jeg trener med fysioterapeut hver uke nå, i tillegg til at jeg gjør øvelser alene flere ganger i uka. Jeg kan sitte normalt i en sofa og holde hodet mitt oppe selv. Jeg kan gå rundt uten å støtte meg til trillebordet jeg fikk i fjor. Jeg kan snu meg i senga, ligge på siden og åpne øynene når jeg vil.

I sommer har jeg vært flere turer ute i hagen. I høst har jeg til og med vært på kjøretur gjennom byen.

De siste par månedene har jeg følt at bedringen har stoppet opp. Det er nemlig tre måneder siden sist jeg økte oppetiden min med 10 min. Når jeg ser på hva jeg faktisk gjør hver dag, så er jeg ikke akkurat verre. Jeg klarer og tåler mer.

Med all denne mestringsfølelsen kommer også sorgen. Jeg har tidligere skrevet at den ligger der hele tiden. Noen ganger ikke så tydelig, andre ganger kommer den mer til overflaten.

I det siste har sorgen vært mer fremtredende. Det er så lite som utløser den. Et minne. En tanke. Så står plutselig tårene i øynene. Selv om jeg er bevisst på å gjøre det beste ut av livet, så er det ikke tvil om at jeg har mistet. Jeg har falt ut av en jobb jeg trivdes kjempegodt i, jeg har et snevert sosialt liv, jeg kan ikke engasjere meg i lag og foreninger, ikke trene så hardt at endorfinene suser rundt i kroppen. Ikke minst så får jeg ikke fulgt opp sønnen min slik jeg ønsker, og jeg får heller ikke så mye tid sammen med mine nærmeste som jeg var vant til å ha.

Vi har hatt besøk av lillesøster og minstemann i noen dager. Så kjekt å få være mamma, storesøster og tante. Det er skikkelig hjertepåfyll ❤️ Men sorgen over hvordan det egentlig skulle vært i en frisk verden kommer og blander seg inn med gleden.

Jeg klarer ikke helt å forholde meg til hvor syk jeg har vært, samtidig som jeg med fremgang stadig vekk blir minnet på det. Klarer ikke å glede meg over hvor godt det er å krølle tærne ned i gresset uten samtidig å kjenne på sorgen over at det var ett og et halvt år siden sist jeg var ute. Samtidig som jeg gleder meg over å kunne hjelpe sønnen min litt med lekser, kjenner jeg også på sorgen over alle lekser jeg ikke har hjulpet med. Å få se litt på en fotballtrening minner meg om alle treninger og kamper jeg ikke har sett.

Det er ikke slik at jeg går rundt og er bare trist og sørger. Jeg gleder meg også over ting. Er glad og takknemlig. Har en stor livslyst. Samtidig er jeg trist. Ikke deprimert, men rett og slett trist.

Om barn sier vi ofte at det ikke er langt mellom latter og tårer. Tror nesten det er slik med meg også for tiden.