Jeg har det bradårlig

Først vil jeg bare få si tusen takk for alle kommentarer fra dere fine folk på innlegget jeg skrev i går 😄 Selv om jeg ikke ser det dere ser, så setter jeg stor pris på de gode ordene jeg fikk fra dere.

Sorgen sitter igjen i kroppen i dag også. Sorgen over alt jeg kunne ha vært, men ikke er. Den er bare der, og der får den være. Jeg er blitt vant til at den er en følgesvenn jeg har med meg innimellom. Og jeg sier «venn», for den har nok blitt det. Den er en del av meg og mitt liv. En ufarlig del. Den er ikke skummel, gjør ikke noe galt, den bare er der.

Det vanskeligste spørsmålet jeg fikk etter at jeg ble syk er «hvordan går det?» Hva skulle jeg svare på det? Jeg er jo veldig syk, så sånn sett går det dårlig. Likevel har jeg det jo ikke helt forferdelig hver dag. Føler meg ikke kjempesyk hele tiden. Smiler og ler. Koser meg med menneskene i livet mitt. Har masse små hverdagsgleder som jeg tar godt vare på.

Da jeg kom på at jeg kunne svare «det går bradårlig», ble alt så mye enklere. For det er slik det er. Jeg har det både dårlig og bra. Noen ganger mer dårlig, andre ganger har bra overtaket.

Det er så lett å tro at alt i livet er motsetninger. Enten svever vi på en rosa sky, eller så er vi deprimerte. Enten er vi smellvakre eller stygge. Tykk eller tynn. God mamma eller dårlig mamma. Rask eller treig. Smart eller dum. Men slik er det jo ikke. Vi er vel alt dette alle sammen? Hvem er på topp hele tiden? Må vi virkelig være så perfekte på alle områder?

Etter at jeg lærte meg å tenke i nyanser, å se for meg en skala som jeg kan skli frem og tilbake på, ble alt mye lettere. For det er klart, å drive å hoppe fra topp til bunn, og kanskje opp igjen, det er psykisk slitsomt det! Bare det å være dårlig. Og så hoppe opp til bra for så å ramle til bunns på dårlig igjen med et smell. Da er det mye lettere å skli litt mot toppen når jeg blir bedre. Så sklir jeg kanskje litt ned igjen, uten å nødvendigvis nå bunnen. På den måten slipper jeg disse enorme sprangene som kan være utmattende nok i seg selv. Egentlig ganske enkelt, for formen varierer jo som før, det er bare tankene om variasjonen jeg gjør noe med 😉

Så da har jeg det bradårlig, jeg da. Nå som formen ikke er så aller verst og jeg blir sakte bedre, så er det slett ikke så gale å ha det bradårlig heller 😊

Ha en fin sommerdag, alle lesere 😄